Det kan være skremmende å bli voksen.

Særlig skremmende kan det være for barnevernsbarn som vært i institusjoner eller i fosterhjem. Mange blir kastet ut i verden og må mestre voksenlivet brått. De står ofte alene – med langt færre ressurser enn andre ungdommer.

Andre unge henter mye støtte fra familie og nettverk i begynnelsen av 20-årsalderen.

For unge på vei ut av barnevernet er det et puslespill å finne personer de kan støtte seg til. Ikke alle kan – eller vil – ha kontakt med biologisk familie.

Brått ned etter 19 år

– Når staten tar på seg ansvaret for barn og unge, har de en etisk forpliktelse til å gi dem tilstrekkelig hjelp i overgangen til voksenlivet, sier forsker Elisiv Bakketeig. Hun har vært med på et stort forskningsprosjekt om unge voksne med barnevernserfaring som nylig er avsluttet.

Men langt fra alle får i dag tilstrekkelig hjelp, viser forskningen.

Til tross for at loven i dag slår fast at unge i barnevernet kan få såkalt ettervern fram til de er 23 år, er det få som får hjelp så lenge.

Av dem som mottok ettervern i 2017, var to tredeler 18 og 19 år gamle. Etter fylte 19 år, går andelen brått nedover. Sånn har det vært i mange år.

Mot alle odds

Forskere ved OsloMet har gjort noe som er utradisjonelt i barnevernsforskningen. De har forsket på dem det har gått bra med.

For noen klarer seg godt, mot alle odds.

Disse har ikke en så annerledes bakgrunn eller barnevernshistorie enn dem det ikke går så bra med, finner forskerne. Men de har i større grad opplevd skolen som et fristed. Og de har gjennomgående vært flinke på skolen.

Når en lærer har sagt: «Dette klarer du», har det hatt stor betydning for deres selvtillit og innstilling til skolen, forteller Bakketeig.

En av hovedkonklusjonene fra prosjektet er at de som klarer seg bra, har vært flinke til å finne noen de har knyttet nær kontakt med og som de har fått hjelp fra, fortalte Elisabeth Backe-Hansen til forskning.no i 2018.

Les også:

Hva skal til for at barnevernet tar et nyfødt barn fra mor?

Følelsesmessig støtte

Barnevernet bør legge mer vekt på å sikre at de unge voksne har noen rundt seg før de trekker seg ut, konkluderer forskerne.

– Barnevernet har vært opptatt av å hjelpe dem med å skaffe de unge et sted å bo, utdanning eller arbeid. Dette er selvsagt viktig, men det har vært rettet mindre oppmerksomhet mot den emosjonelle støtten, sa prosjektleder Backe-Hansen på avslutningskonferansen som ble arrangert i Oslo nylig.

Alle forsvinner på en gang

Hennes kollega Elisiv Bakketeig har sett på erfaringer med ettervern hos 16 av de unge som det har gått bra med. Da var de i alderen 20 til 32 år.

– Enkelte forteller om at alle forsvinner fra livet deres på en gang.

Opplevelsen til «Lise» da hun var ferdig med videregående kan illustrere dette. Hun er en av de forskerne har fulgt og beskriver en brå overgang. Følelsen av å bli forlatt.

«Det som skjedde da jeg fullførte videregående var at jeg sluttet på BUP. Da forsvant jo psykologen min, som jeg hadde en veldig god relasjon og tett oppfølging med. Da jeg fullførte videregående, forsvant lærerne. I tillegg trakk barnevernet seg ut. På en måte skjedde alt på en gang».

Bakketeig tror disse historiene kan tyde på en vedvarende svakhet i systemet. De enkelte profesjonelle gruppene er ikke tilstrekkelig bevisste på dette. Det er behov for bedre koordinering av tjenestene, mener hun.

Forskeren tar forbehold om at hun bare har intervjuet de unge med barnevernserfaring, ikke saksbehandlerne deres.

Lite informasjon om rett til videre hjelp

Mangel på kommunikasjon og lite og dårlig informasjon var noe som gikk igjen i intervjuene med de unge, forteller Bakketeig.

De hadde ikke fått nok informasjon om hvilke muligheter de har for videre hjelp. Noen visste ikke at de i det hele tatt hadde mulighet til å få videre hjelp. Andre har fått hjelp med praktiske ting, men det de egentlig trengte var noen å snakke med.

Selv de som hadde fått ettervern lenge, føler de at de ikke har blitt hørt godt nok av barnevernet.

Noen syntes det er stas å komme i egen leilighet, men så sitter de plutselig der. Helt alene.

– Vår studie har rettet seg mot unge voksne som det har gått bra med. Vi kan anta at mange i den generelle barnevernpopulasjonen vil ha svakere forutsetninger for å kommunisere behovene sine til barnevernet. Dette tilsier at saksbehandlerne i barnevernet bør innta en mer proaktiv rolle i kontakt med unge i ettervernsfasen, sier Bakketeig.

Noen institusjoner holder kontakten

Ofte tenker barnevernet at det er bedre å plassere barn i fosterhjem enn i en barnevernsinstitusjon. Men i noen tilfeller er institusjonen svært viktig i de unges liv, også etter at de har flyttet ut, viser denne forskningen.

– Noen institusjoner inviterer dem til julefester og sammenkomster lenge etterpå. Vi ser også at noen miljøarbeidere strekker seg langt utover det som ligger i stillingene deres. Det betyr utrolig mye for de unge voksne.

Ettervern til 25 år?

Regjeringen har nå foreslått at det skal bli lovfestet ettervern til 25 år.

Forskerne håper at dette går igjennom. Likevel er de skeptiske.

– Det er kjempeflott. Men er det symbolpolitikk? Nå har vi har sett på statistikken langt tilbake i tid og ser at det er veldig få 22-åringer som får ettervern. Hva får oss til å tro at det plutselig skal bli så mange flere etter lovendringen? spør Backe-Hansen.

En lovendring i seg selv er ikke noen garanti. Det krever at loven følges opp i praksis og at det fins tilgjengelige tiltak, tid og ressurser i barneverntjenesten, sier Bakketeig.

– Ikke alle vil trenge ettervern, men på den annen side er det ganske sikkert at potensialet for å gi ettervern ikke er utnyttet fullt ut.

Må finne støttespillerne

Hun tror ikke det handler om manglende vilje, men mer om strukturelle forhold i barnevernet.

– Vi vet at mange barnevernskontorer har høy utskiftning og mye omorganiseringer. Sånne ting kan innvirke på kontinuiteten. Hvis du i tillegg sitter der med ansvar for altfor mange saker, så er det veldig vanskelig å skulle følge opp og bygge relasjoner til den som sitter på den andre siden.

Det tar tid å utvikle en god relasjon. Hvis barnevernet ikke har denne tiden, blir det viktig å spørre ungdommene om det er noen andre der som kan være den personen som kan støtte dem over tid, mener forskerne.

Når unge er på vei ut må de involvere de unge og spørre dem: Hvem fins der for deg? Er det ingen der, bør man bruke tiden før 18-årsdagen for å finne noen som kan bistå, mener de. Familieråd kan være et nyttig virkemiddel i en slik prosess.

– Det er også viktig at de unge får hjelp til å bevare de biologiske relasjonene, om de ønsker det, mener Bakketeig.

Trenger rollemodeller

Sandrina Elisabeth Sandell jobber i Løvetannakademiet. Dette er en entrepenørskapsbedrift som tilbyr unge i ettervernsfasen emosjonell støtte.

At relasjoner er viktig, kommer ikke som en overraskelse på henne som selv har en barnevernshistorie.

– Jeg tror det handler om gjensidig respekt og forståelse. Vi må bli flinkere til å lage tiltak som møter ungdommene i takt med deres utvikling, mener hun.

Ved å fokusere på at det er fullt mulig å lykkes, til tross for en problematisk barndom og ungdomstid, er man med på å fjerne den stigmatiseringen mange føler henger ved seg som barnevernsbarn, mener Sandell.

– Vi skal ikke la en barndom definere hvordan fremtiden blir. Ved å hente fram eksempler fra dem det har gått bra med, skapes gode rollemodeller for andre. Vi trenger å se eksempler på at det går an å få til ting og at vi ikke trenger å være et offer for resten av livet.

Katt og samboer er også et vellykket liv

For Sandell var det viktig å prestere like bra som andre, om ikke bedre, uavhengig av sin bagasje. I nettverket hun fikk på videregående var det mange som valgte høyere utdanning, og dermed skulle hun også gjøre det.

– Det kan være vanskelig å sammenlikne seg med andre, men det kan også være bra å strekke seg, mener hun.

For hennes del har det ført til to bachelorgrader i ulike fagfelt, noe hun aldri hadde trodd skulle skje.

– Vi skal likevel være forsiktige med å stille for store krav til det å lykkes. For det å lykkes kan være så mangt. Mens noen sikter mot stjernene, har andre lyst på et stille og rolig liv med katt og samboer og akkurat passe utfordringer. Får de det til, har de lykkes i mine øyne.