Bakgrunn: Artenes forsvinnelse

Arter kommer, arter går. Slik har det vært siden tidenes morgen. Behøver vi stresse med å bevare mangfoldet?

Publisert
Jorda er inne i sin sjette utryddingsbølge. Ikke siden dinosaurene forsvant for 65 millioner år siden, har verden sett et tilsvarende tap av arter som i dag. Denne gangen kan vi ikke skylde på asteroider. Det er vi selv som står bak. (Illustrasjon: Kolbjørn Skarpnes/ NTNU-Info)
Jorda er inne i sin sjette utryddingsbølge. Ikke siden dinosaurene forsvant for 65 millioner år siden, har verden sett et tilsvarende tap av arter som i dag. Denne gangen kan vi ikke skylde på asteroider. Det er vi selv som står bak. (Illustrasjon: Kolbjørn Skarpnes/ NTNU-Info)

– Det er ingen tvil, vi er inne i en periode med den raskeste utryddelsen av arter vi noen gang har sett, sier professor Bernt-Erik Sæther, leder for Senter for bevaringsbiologi ved NTNU.

– Trolig går endringene raskere enn vi registrerer. Vi har en tidsforskyvning. Vi observerer det som alt er skjedd, men ikke artene som allerede er dødsdømt, som så å si sitter på dødscelle. Vi vet også for lite om ringvirkningene.

– Arter som vi tror har liten betydning, kan vise seg å være buffer mot endringer av økosystemer. Utarming av mangfoldet gjør alt mer sårbart, sier han.

Fem store

Vi har hatt fem store masseutryddelser før, da 70–80 prosent av artene på jorda har forsvunnet. Det tar mange millioner år å komme seg opp igjen.

– Nå står vi overfor den sjette utryddingsbølgen. Den er en realitet, det er ingen uenighet blant forskerne om det, supplerer hans kollega Eivin Røskaft, professor ved Institutt for biologi ved NTNU.

– Arter forsvinner i en takt som er mye raskere enn normal evolusjon. Det er heller ingen uenighet om at artstapet er menneskeskapt.

Klimaendringer og tap av biologisk mangfold blir karakterisert som de to største truslene mot livet på jorda slik vi kjenner det. De kan også påvirke hverandre: Klimaendringer gir raskere artstap, mens tap av naturmangfold, for eksempel gjennom avskoging, kan påvirke karbonsyklusen.

Klimakonvensjonen og konvensjonen om biologisk mangfold er tvillinger. De så begge dagens lys under FN-toppmøtet om miljø og utvikling i Rio i 1992. Tvillingkonvensjonene har også det til felles at målene ikke blir nådd.

FN vedtok som ett av sine tusenårsmål at tapet av biologisk mangfold skulle reduseres betydelig innen 2010. EU, og Norge, gikk et skritt lenger: Tapet av biologisk mangfold skulle stoppes helt innen 2010.

Ingen av målene er nådd. Nå pågår diskusjonen om nye og mer konkrete, operative mål.

Men er det så farlig om vi mister noen arter? Arter kommer, arter går, slik har det vært siden tidenes morgen. Så mange som 99 prosent av artene som har eksistert på jorda siden det første DNA-molekylet så dagens lys, er trolig borte. Og hvem vil savne flåtten?

– Vi kjenner ikke effekten av å utrydde en art. Kanskje vi dermed også fjerner andre, eller forrykker balansen i naturen. Konsekvensene kan være uforutsigbare, sier Røskaft.

– Jorda tar seg nok igjen etter noen millioner år. Men kanskje uten menneskearten. Som art jobber vi hardt for å ødelegge vårt eget livsgrunnlag. Det har arter gjort før. Men vi er den første arten som er bevisst hva som foregår.

Livsforsikring

Vern av naturmangfold leder lett tanken til truede arter som fjellreven, sommerfuglen klippeblåvinge, kjempepandaen eller andre fotogene skapninger. Kanskje handler det like mye om muligheten for å få mat på bordet – om å bevare robuste økosystemer med tilstrekkelig artsmangfold og genetisk mangfold til å tåle en trøkk.

Endringer i temperatur og nedbørmønster, for eksempel.

– Det er mange grunner til å verne mangfoldet: de økologiske og økonomiske, de estetiske og de etiske. Og vi kan godt plusse på de teologiske, sier Dag Dolmen, NTNU Vitenskapsmuseet. (Foto: Geir Mogen)
– Det er mange grunner til å verne mangfoldet: de økologiske og økonomiske, de estetiske og de etiske. Og vi kan godt plusse på de teologiske, sier Dag Dolmen, NTNU Vitenskapsmuseet. (Foto: Geir Mogen)

– Det er mange grunner til å verne mangfoldet, sier Dag Dolmen, førsteamanuensis på seksjon for naturhistorie, NTNU Vitenskapsmuseet.

– Vi har de økologiske og økonomiske. Vi har de estetiske, og så de etiske: Hvilken rett har vi til å utrydde andre arter? Og vi kan godt plusse på de teologiske, sier Dolmen.

– Naturens mangfold er vår livsforsikring, legger han til, og serverer følgende tankeeksperiment: Dersom vi mennesker levde av bare hvete, og det kom en aggressiv hvetebille og spiste opp alle lagrene, da hadde vi dødd ut i løpet av kort tid.

– Dersom vi i tillegg spiste poteter, hadde vi dobbelt så stor sjanse til å overleve. Sjansene økes ytterligere om vi plusser på mais, ris, hirse og så videre. Jo flere arter, jo bedre er likevekten. Vi får ikke kjempestore svingninger. Framtida blir mer forutsigbar, sier Dolmen.

Rødlista

Artsmangfoldet, og dermed artstapet, er mindre i Norge enn i tropiske strøk. Men likevel: Norge er langstrakt, med mange forskjellige naturtyper. Vi har kystlandskap og høgfjellsområder som er spesielle i europeisk sammenheng. Vi har store havområder. Og vi mister arter – trolig flere enn vi kjenner til.

På Norsk rødliste fra 2006 er 1988 arter, av snaut 20 000 vurderte, klassifisert som truet. Det vil si at de står i fare for å dø ut i løpet av de neste hundre årene, hvis den negative trenden fortsetter. Det er atskillig flere enn siste hundreår.

– Vi har dokumentert at 80 arter har forsvunnet helt de siste 100 årene, sier prosjektleder John Atle Kålås i Artsdatabanken.

– Rødlistearter er ofte naturlig sjeldne, derfor spiller de også liten økonomisk rolle. Mange er for eksempel biller og andre arter knyttet til menneskeskapte kulturlandskap. Når setervollen og beitedyra blir borte, forsvinner også artene som har tilpasset seg akkurat denne naturtypen, sier Kålås.

– Men det er mye vi ikke vet. Det kan ha forsvunnet arter som vi aldri har kjent til. Samtidig er det mange bestander som er redusert og er mindre utbredt, blant annet på grunn av omfattende naturinngrep og fragmentering av leveområdene. Det gjør dem også langt mer sårbare, legger han til.

Revidert rødliste for arter legges fram 9. november. Den oppdaterte lista vil gi indikasjoner på om truslene mot artsmangfoldet har økt eller er blitt redusert.

Naturtyper

I løpet av høsten kommer også ei rødliste for naturtyper. Det er første gang det lages ei slik liste i Norge. Den tar skrittet videre fra enkeltartene til å vurdere truede økosystemer og livsmiljøer.

Arbeidet bygger på det nye beskrivelsessystemet Naturtyper i Norge, et system som er enestående for Norge.

– Rødlista vil bli et kunnskapsbasert verktøy for å identifisere utvalgte, sårbare naturtyper, sier prosjektleder Arild Lindgaard i Artsdatabanken.

– Kriteriene blir delvis de samme som for artene. Vi skal foreta en risikovurdering av faren for at naturtyper vil forsvinne om presset mot dem fortsetter, sier Lindgaard.

– Men det er ingen automatikk i at slike områder blir vernet, det blir opp til politikere og forvaltning. Vi skal gi et faglig kunnskapsgrunnlag som diskusjonen kan bygge på.

Blant naturtypene som blir vurdert, er ulike skogstyper, kulturlandskap, våtmarkssystemer, strandområder og arktiske naturtyper, samt marine naturtyper – for eksempel kaldtvannskorallrev. Samt mange andre.

Arbeidet skal vurdere naturtyper som er i sterk tilbakegang, enten i areal eller kvalitet, samt naturlig sjeldne naturtyper som lett kan bli slått ut. Forskerne skal også vurdere de viktigste påvirkningsfaktorene for hver enkelt naturtype.

Må vite hva vi har

En tredel av verdens amfibiearter er på den internasjonale rødlista, og kan forsvinne i løpet av noen tiår. De er sårbare for mange slags forurensning og menneskelige inngrep, og er dermed gode indikatorer på at noe er galt. (Illustrasjonsfoto: Photos.com)
En tredel av verdens amfibiearter er på den internasjonale rødlista, og kan forsvinne i løpet av noen tiår. De er sårbare for mange slags forurensning og menneskelige inngrep, og er dermed gode indikatorer på at noe er galt. (Illustrasjonsfoto: Photos.com)

For å finne ut hva vi mister, må vi vite hva vi har. Men direktør Ivar Myklebust i Artsdatabanken har ikke full oversikt over beholdningen.

– Vi regner med at det er 60 000 arter i Norge. Av dem er 40 000 kjent, men bare halvparten, snaut 20 000, er så godt kjent at de er vurdert i forhold til rødlisting.

– Det er mye vi ikke vet, dermed vet vi heller ikke hva vi går glipp av, hvilke verdier som kanskje forsvinner, sier Myklebust.

Taksonomi, eller biosystematikk, har ikke vært bortskjemt med forskningsmidler, og Artsdatabanken fikk svært mange søknader da første runde av Artsprosjektet startet i fjor. Ni delprosjekter ble valgt, tre på insekter, to på marine arter, tre på sopp og ett på lav.

Artsdatabanken har også støttet etableringen av en egen forskerskole i biosystematikk, for å gjenreise faget etter mange års nedbygging og rekruttere flere unge forskere.

Til Finnmark med håv

Torbjørn Ekrem, førsteamanuensis ved NTNU Vitenskapsmuseet, leder ett av prosjektene. Sammen med kolleger fra Trondheim, Bergen og Oslo skal han kjøre Finnmark rundt med håv i sommer, på jakt etter dårlig kjente insektgrupper som fjærmygg, soppmygg, sommerfuglmygg, vårfluer og vannteger.

I tillegg brukes såkalte malaisefeller på utvalgte steder.

– Vi regner med å finne nye arter for Norge, og nye arter for vitenskapen, sier Ekrem forventningsfullt.

– Tallet på arter som er beskrevet for Finnmark, er mye lavere enn det en kunne vente om vi sammenligner med tilsvarende steder i nabolandene. Vi har for eksempel registrert 62 arter fjærmygg i Finnmark, mens det lille stedet Abisko i Nord-Sverige har 292 arter.

Men igjen: Er det så farlig? Hvorfor trenger vi å vite hvor mange forskjellige typer fjærmygg og vannteger det er i Finnmark?

Ekrem svarer med et motspørsmål:

– Hvordan skal vi vite hva vi mister, om vi ikke vet hva vi har? Når vi for eksempel skal finne ut hvordan klimaendringer virker inn på biologisk mangfold, må vi først vite hva som er der.

– Insekter er en ekstremt viktig del av næringskjeden. Om vi tar vekk fjærmyggen, får ikke ørreten mat. Og om en art blir borte, eller om vi introduserer en fremmed art, kan det forrykke balansen i økosystemet.

Rovmidd er ikke en artsgruppe som spontant vekker varme følelser hos dyrevenner.

– Men om en rovmidd forsvinner, kan vi få oppblomstring av spinnmidd. Det skaper problemer for tomatdyrkere, som må sprøyte mer. Da tar de ikke bare skadedyra, men også de som lever av dem. Dermed havner vi i en ond sirkel og må sprøyte mer og mer.

– Dersom det naturlige mangfoldet reduseres, skaper det ustabilitet. Det skal mindre til før det bikker over. Problemet er at vi ofte ikke vet hva som gjør at det balanserer, fordi vi vet for lite om hvilke arter som finnes, og om det innbyrdes forholdet mellom dem, sier Ekrem.

Lemenpulsen har sluttet å slå

"Fjellreven, 'fjellets sjarmør', er en av Norges mest utrydningstruede dyr. Dette bildet er tatt på Svalbard."
"Fjellreven, 'fjellets sjarmør', er en av Norges mest utrydningstruede dyr. Dette bildet er tatt på Svalbard."

Fjellreven har nærmest ikonstatus som truet art i Norden. Den er kritisk truet i hele det nordvestre hjørnet av Europa (Fennoskandia), til tross for at den har vært fredet i 80 år.

Men for å forstå hva som skjer med fjellreven må en også finne hemmeligheten bak lemensyklusen: at bestanden varierer syklisk med tre–fire år mellom hvert toppår. Skal fjellreven overleve, må denne «lemenpulsen» slå. Det gjør den ikke lenger. Bortsett fra i Børgefjell.

– Gnagersyklusen har tidligere vært sammenfallende over store deler av Fennoskandia. Den pulsen er nå blitt ustabil. Smågnagerdynamikken har endret seg dramatisk. Vi vet ikke hvorfor, dette er en uløst gåte i økologien, sier Nina Eide.

NINA-forskeren har arbeidet med fjellrev og fjelløkologi i en årrekke.

– Mye tyder på at utflatingen eller kollapsen i gnagersyklusen kan henge sammen med klimaendringer. Lemen yngler under snøen, og er dermed sårbar for isdannelse. Men vi vet ikke sikkert.

– Det vi derimot vet, er at det er svært klar sammenheng mellom gnagersyklusen og fjellrevens mulighet til å yngle og overleve, sier hun, og viser fram kurver over gnagertopper og fjellrevynglinger i norske fjellområder.

Fjellrevens reproduksjon svinger i takt med gnagerbestanden.

– Fjellreven kan få opptil 16 unger i kullet. Den er helt avhengig av gnagerår for at store valpekull skal overleve. I 2008 var det for eksempel store kull, men alle døde på grunn av sammenbrudd i smågnagerbestanden.

Unntaket Børgefjell

Det er ett unntak: I Børgefjell slår fortsatt lemenpulsen, med 3–4 års mellomrom. Og fjellreven yngler.

– Vi vet ikke hvorfor pulsen fortsatt slår her. Det er mer komplisert enn forskjeller mellom nord og sør, for lemenpulsen er borte også lenger nord i landet. De nasjonale overvåkingsprogrammene gjør at vi kan registrere at noe skjer i grove trekk og at fjelløkosystemet er i endring.

– Men vi kan ikke forklare hvorfor. For å finne ut det må vi inn med mer detaljert forskning, sier Eide.

Utvidede økosystemstudier i Børgefjell startet i 2006. Eide håper studien kan forlenges med minimum 8–12 år, for å få tilstrekkelig lange dataserier.

Det er trolig summen av mange faktorer og grunnleggende endringer i økosystemet som er årsak til fjellrevens tilbakegang, mener Eide. Både mennesker og ikke minst rødreven rykker fram i fjellrevens rike.

Klimaendringer er trolig medvirkende til rødrevens frammarsj. Dessuten får den altetende rødreven hjelp av oss mennesker.

– En studie av rødrevens områdebruk i et sørnorsk hytteområde viste at reven gikk i rett linje mellom hyttefeltene, mens den innenfor feltet svinsa omkring på leit etter mat. Den liker seg også under kraftlinjer, der den finner fugl som har dødd i møte med kraftlinjene.

Rødrevens inntog trenger fjellreven opp i mer marginale områder, der den blir enda mer avhengig av smågnagerne.

– Bestanden av fjellrev er nå så liten og oppstykket at den vanskelig kan overleve på sikt. Bare de siste 15 årene har delbestander dødd ut. Men forholdene kan endre seg. Lemenpulsen har hoppet over mange slag før, og kommet tilbake.

– Så selv om fjellreven i Fennoskandia er på kanten av artens utbredelsesområde, så har vi håp om at den skal klare seg, sier Eide.

Hva kan vi lære av spurven?

Arealendring regnes som hovedtrusselen for 85 prosent av de rødlistede artene i Norge, men klimaendringer ventes å få en større rolle. En global temperaturøkning på to grader kan føre til at 30 prosent av jordas arter dør ut, ifølge FNs klimapanel.

Forsuring av havet, også et resultat av CO2-utslipp, kan få svært store konsekvenser for marine økosystemer.

I hvor stor grad klarer arter å tilpasse seg så raske klimaendringer? Professor Bernt-Erik Sæther ved Senter for bevaringsbiologi har spurt spurvene på Helgeland.

– Vi har merket nesten alt av spurv på 18 øyer på Helgeland. Vi går inn i hekketida og tar vevsprøver, og bruker DNA-analyse for å finne ut hvem som er faren, sier han.

– Alle som arbeider med biologiske systemer, ser at det skjer raske endringer i klimaet. Når våren kommer tidligere, må spurven også legge eggene sine tidligere. Ungene må komme når naturen har mat å by på.

– Vi prøver blant annet å finne ut om de er i stand til å endre eggleggingstidspunkt, og om det i så fall går i arv. Klimavinnerne blir dem som klarer å tilpasse seg, men vi vil også se om denne tilpasningen går videre til neste generasjon, sier Sæther.

– Vi har fulgt spurvene siden 1993, det vil si i fire–fem generasjoner. Det er for tidlig å fastslå om klimatilpasninger går i arv. Men det vi ser, er et steinhardt naturlig utvalg. Spurvene må endre atferd, og de må gjøre det raskt om de skal overleve.

Spurveforskningen integrerer både økologi, genetikk og matematikk. Matematikerne bidrar med såkalt biomodellering.

– Spurven blir et slags modellsystem som vi studerer i detalj. På grunnlag av det lager vi matematisk modellering av hvordan spurvens arvemateriale overføres fra en generasjon til den neste.

– Ut fra generelle prinsipper for naturlig utvalg håper vi at «spurvemodellen» også kan generaliseres og overføres fra et biologisk system til et annet, sier Sæther.

Biomodellering kan dermed gi bedre verktøy for å forstå hvordan endringer av miljøet påvirker artenes utvikling. Sæther understreker at det er mange variabler og ukjente faktorer.

– Men vi ønsker å kunne lage prognoser, å kunne si noe om virkningene av endringer. Vi må tørre å stikke fram nakken. Så får vi heller ta høyde for usikkerheten på fornuftig vis.

Om lag 50 arter dør ut hver dag, ifølge FNs anslag. Men igjen: Hvem vil savne flåtten, om den forsvant?

– Hvem vet, kanskje vi får noe mye verre i stedet om flåtten dør ut, sier Eivin Røskaft.

Les mer:

Dette er en forkortet versjon av en artikkel publisert i Gemini 2.2010. Du kan lese hele artikkelen her, blant annet mer om insekter,  amfibier og økonomiske argumenter for mangfold.