Inne i selve øyet, på netthinnen, sitter massevis av celler som reagere på hver sine typer stimuli. Noen foretrekker bestemte farger, andre reagerer på kontraster eller bevegelse. I sum blir alt dette vår totale synsopplevelse.

En gruppe celler kalles magnoceller. Det er de som reagerer på raske bevegelser, sender signaler fra øyet og innover i hjernen og gjør synsopplevelsen til levende film. Uten disse cellene ville vi bare ta inn en serie stillbilder uten direkte sammenheng, omtrent som en tegneserie.

NTNU-forskere mistenker at dårlig fungerende magnoceller kan forklare flere lærevansker og utviklingsproblemer.

Stort problem

Tenk deg å ta imot en ball, hvis du ikke kan få et presist inntrykk av hvordan ballen beveger seg mot deg. Da blir du fort litt klønete. Eller, som fagfolkene vil si: Du har lavere motorisk presisjon.

Men den som plages med motoriske problemer, har ofte andre vansker også:

Mellom tre og åtte prosent av skolebarn har store problemer med å lære matematikk (dyskalkuli). Omtrent halvparten av disse har samtidig store lesevansker (dysleksi), og ofte motoriske utviklingsproblemer.

Det har lenge vært kjent at flere typer lærevansker ofte opptrer sammen. Men årsaken har ikke vært kjent.

Testet tiåringer

Professor Hermundur Sigmundsson forsker på generelle prinsipper for læring, og på lærevansker.

Han står bak en studie som viser at barn som har store matematikkvansker, samtidig har vesentlig dårligere synsoppfattelse som er knyttet til raske forandringer i omgivelsene.

Studien foregikk slik: Alle tiåringene fra to skoler gjennomførte en matematikktest. De som skåret lavest og de som skåret høyest på testene, ble skilt ut til videre testing.

Disse to gruppene gjennomgikk to såkalte psykofysiske tester, der de ble testet på visuell prosessering. Den første testen gjaldt evnen til å følge bevegelige prikker på skjerm. Prikkene beveget seg i ulike mønstre, både forutsigbare og uforutsigbare.

Denne testen avslørte hvor godt elevene klarte å følge og forutse forutsigbar bevegelse i forhold til tilfeldig bevegelse. Med andre ord: evnen til å oppfatte raske forandringer i omgivelsene.

Den andre testen var en kontrolltest som undersøkte evnen til å oppfatte form, med sirkler. Denne testen var uten bevegelse.

Forskjellen mellom de to gruppene var stor i testen med bevegelige prikker. Elevene med lavest matematikkferdigheter skåret lavest på denne testen. Det var derimot ingen forskjellig mellom gruppene i kontrolltesten.

Liten dysfunksjon – stor effekt

Med dette kompletterer Sigmundsson og kollegaene hans et allerede påbegynt bilde av hva som ligger bak lærevansker.

Alt henger sammen med hvordan synssystemet vårt bearbeider inntrykk fra omgivelsene, blant annet via magnocellene. Går det litt galt her, får det store konsekvenser og gir seg utslag i ulike typer lærevansker.

– Dette viser at når man oppdager tendenser til lærevansker hos et barn på ett område, så bør man vente å finne det på flere andre områder, sier professoren.

– Og når vi vet det, så er det også lettere å legge til rette og tilpasse opplæringen slik at barnet får best mulig utbytte av den.

Nye innlæringsmetoder

Sigmundsson peker på at den nye forskningen om underliggende årsaker til lærevansker vil føre til et nytt syn på pedagogiske metoder.

Barn med dysfunksjon i magnocellene trenger sannsynligvis mer konkrete hjelpemidler for å oppfatte visuell informasjon enn det man tidligere har vært klar over.

– Den pedagogiske utfordringen blir å finne innlæringsmetoder som gjør at den visuelle informasjonen på bedre måte kommer fram til de områder i hjernen som skal bearbeide den videre, sier Sigmundsson.