Gamle beinrester gir nye hjortesvar

DNA fra gamle beinrester viser at nedgangen i hjortebestanden kan ha startet allerede for 2000 år siden.

Publisert
 (Foto: Henning Kumle)
(Foto: Henning Kumle)

Om forskeren:

Jørgen Rosvold er utdannet biolog. Han har også studert arkeologi og sosialantropologi.

I sitt doktorgradsprosjekt ved NTNU Vitenskapsmuseet forsker han på deler av forhistorien til elg, hjort og villsvin i Norge, og ser på hvordan mennesker og store klimaendringer har påvirket disse artene siden istiden.

De siste tiårene har hjortebestanden økt voldsomt, men på 1800-tallet var situasjonen helt annerledes. Skriftlige kilder beretter om en hjortestamme som var i ferd med å forsvinne fra den norske faunaen på grunn av mange rovdyr og ukontrollert jakt. 

Kildene forteller om en bestand på omkring 1000 dyr, fordelt på noen få spredte lokaliteter langs kysten.

Nå viser DNA-analyser av 7000 år gamle hjortebein at tilbakegangen i bestanden startet lenge før man har trodd. 

- Resultatene tyder på at bestandsnedgangen startet allerede for ett til to tusen år siden, altså i løpet av jernalderen.

-Tidspunktet henger sammen med den store jordbruksekspansjonen og befolkningsveksten i jernalderen og viser at hjorten allerede da var sterkt påvirket av mennesket, sier biolog Jørgen Rosvold.

Gamle bein fra gamle funn

I sitt doktorgradsprosjekt ved NTNU Vitenskapsmuseet har han analysert opp til eldgamle hjortebein fra ulike funnsteder på Vestlandet.

Funnene, som er gjort helt tilbake på 1920-tallet, er ikke DNA-testet før nå.

Undersøkelsene av genetisk mangfold i arvematerialet har gitt svar på flere spørsmål og har avkreftet noen teser.

- Ikke bare startet nedgangen tidligere enn det skriftlige materialet antok, men nedgangen var også mindre dramatisk, sier Rosvold.

Spredte flokker

Forskerteamet ville se på hvor stor nedgangen i hjortebestanden hadde vært, og også nedgangens innvirkning på mangfoldet i arvematerialet.

- Kort sagt brukes prinsippet om at høy genetisk variasjon tilsvarer en høy populasjonsstørrelse. Når en bestand reduseres betydelig i størrelse over lengre tid vil ofte noe av den genetiske variasjonen gå tapt.

- Hvor mye som tapes avhenger av hvor kraftig denne reduksjonen er, hvor lenge den varer og hvor lenge siden det skjedde, forklarer Jørgen Rosvold.

Når bestanden krymper og variasjonen i genmaterialet mindre, blir bestanden mer sårbar for sykdom eller endringer i miljøet. Det er derfor naturlig å anta at hjortestammen ble ekstra sårbar med tanke på den reduserte bestanden på 1800-tallet.

Resultatene fra det 7000 år gamle DNA-materialet tyder imidlertid på at mye av den genetiske variasjonen er blitt opprettholdt.

- Resultatene tyder på at bestanden har vært oppdelt i små isolerte populasjoner. Historiske kilder forteller at disse små flokkene var spredt langs kysten på Vestlandet.

- Denne store geografiske spredningen kan ha bidratt til å opprettholde deler av den genetiske variasjonen på landsbasis, sier Rosvold.

Motbeviser tese om skotsk import

Forskerteamet ville dessuten undersøke en hypotese om at dagens hjort stammer fra skotsk hjort importert av vikingene. Denne hypotesen kommer fra at norsk hjort ligner mer på skotsk hjort enn på eksemplarer av arten i våre nordiske naboland.

- Vi fant ut at den norske hjorten som vi har i dag stammer fra dyrene som innvandret etter istiden for flere tusen år siden. Den har samme genetiske varianter som dagens hjort. Den er altså ikke importert, slår Rosvold fast.

Analyser av mitokondrielt DNA (mtDNA) viser endringer i hjortens genetiske mangfold. mtDNA kan bare nedarves fra mor til avkom, fordi morens eggceller ødelegger mitokondria fra hannens sperma når de befruktes.

Det gjør det mulig å følge morslinjene langt tilbake i tid. Og morslinjene i hjortebeina gikk bakover til steinalderhjorten i Norge.

La grunnlag for dagens viltforvaltning

Den antatte utrydningsfaren på 1800-tallet samt den reelle nedgangen i stammen, førte til at det ble innført jaktrestriksjoner, noe som la grunnlaget for dagens viltforvaltning og jaktkvoter både på storvilt og småvilt.

Dagens hjortestamme har ekspandert enormt de siste 30 årene, og hjorten vandrer stadig lenger nordover. I Vefsenområdet finnes det en fast bestand, men noen få individer er observert så langt nord som Beiarn i Nordland. 

Nå er det ikke faren for utrydning som truer, derimot er det en utfordring at det er tett med hjortedyr og at tilgangen på mat kan bli knapp.

Referanse:

Rosvold m.fl.: Reconstructing the history of a fragmented and heavily exploited red deer population using ancient and contemporary DNA, BMC Evolutionary Biology 2012, 12:191 doi:10.1186/1471-2148-12-191.