WHO og EU satser på velferdsteknologi, og nå er EU i gang med et treårig fallprosjekt der NTNU og Sintef deltar.

Målet er bedre alarmer og skreddersydd behandling og treningsopplegg som kan minimere risikoen for fall og alvorlige bruddskader.

I sum handler det om at eldre mennesker skal holde seg friske og selvstendige så lenge som mulig.

Overvåke over tid

Før de eldre begynner å bruke bevegelsessensorene, går de gjennom kliniske undersøkelser hos lege der også balanse, gange og risiko for fall blir kartlagt.

De eldre skal bruke bevegelsessensorene over tid. Forskerne vil følge med på hvordan balanse, gange og risiko og tendens for fall utvikler seg.

– Hvor ofte reiser personen seg fra stolen, og hvor mye går og hvordan går personen? I tillegg til å måle virkelige fall vil vi se på bestemte aktiviteter for å finne ut om mønsteret endrer seg, sier førsteamanuensis Jorunn Helbostad.

Hun arbeider ved NTNUs Institutt for nevromedisin og leder EUs fallprosjekt lokalt i Trondheim.

Alarmen går!

Hvor på kroppen bevegelsessensoren skal bæres, avhenger av hva som skal måles og hvor det er hensiktsmessig. Det kan være rundt håndleddet som en klokke, over og under ledd, på hodet for å måle opp-nedbevegelse og støt under gange, eller i belte med sensoren på ryggen.

Å ha sensoren nede på ryggen er den beste måten å måle balanse, bevegelse og fall på. Balansepunktet hos det oppreiste mennesket, homo erectus, finner vi omtrent to centimeter under navlen.

Ryggsensoren kan for eksempel registrere sidelengs bevegelse. Kommer personen ut av balanse og for mye over til siden, går alarmen både hos forskerne og hos brukeren selv i form av lyd fra sensoren eller synlig på skjerm på veggen.

Den kan også komme på PC-en eller på mobiltelefonen. Hvis personen faktisk faller, går alarmen hos assistent og helsepersonell så vel som hos pårørende.

– Teknologien kan tilpasses og puttes inn i en hvilken som helst boks eller komponent, alt etter hva som er hensiktsmessig og hva vi ønsker å følge med på hos personen, sier Helbostad.

Mobilen passer på

– Bevegelsessensorenes elektronikk og chip kan også integreres i mobilen, slik at personen slipper å ha flere dingser å passe på. Mobilen må da bæres på kroppen, sier Helbostad.

Hun forklarer at sensoren bør ha minst tre akselerometre. Et akselerometer måler akselerasjon og krefter.

I bevegelsessensoren vil det si at akselerometrene måler hvilke baner bevegelsene går langs og hvilke vinkler bevegelsene går i. Vinkelmålere og GPS kan også være nyttig å bruke.

– Denne teknologien er her allerede. Akselerometre og vinkelmålere finnes i smarttelefoner, mobiler som kan brukes på høykant eller sidelengs. Det er bare å vippe på mobilen.

Helbostad forteller også at spillindustrien ligger langt framme i utvikling av teknologi som er anvendelig i velferdsteknologi. Det setter ekstra fart på satsing på velferdsteknologi.

Målinger både i tid og i rom må til for å få presise resultater for bevegelse.

– Skal vi måle fall, må målinger skje mange ganger per sekund. Vi har lagt oss på en nedre grense på 100 hertz i målingen. Det vil si at bevegelse måles 100 ganger i sekundet, forklarer Helbostad.

Måle virkelige fall

Selv om teknologien dels allerede er i bruk, er likevel et godt stykke igjen før forskerne er i mål med bevegelsessensorene.

– Begrensninger i dagens sensorteknologi ligger i algoritmer og beregninger for presise målinger av balanse og bevegelse, og plattformer for å kommunisere informasjonen. Dette vil fallprosjektet bruke mye tid på framover, sier Helbostad.

– Gode algoritmer vil gjenkjenne virkelige fall. Vi må derfor måle virkelige fall. Og vi vet at mange av de flere hundre eldre i Norge og Europa som tester bevegelsessensorene, vil falle.

Til nå har forskerne testet sensorene på frivillige testpersoner som faller i laboratoriet.

– Men dette gir ikke like bra informasjon om balanse og fall som måling av virkelig fall. Vi må ha kunnskap som skiller ekte fall fra tilsynelatende fall. Målingene må skje i naturlige omgivelser, i livene til de eldre. Da kan vi lage treffsikre alarmer, sier Helbostad.

Smartteknologi ikke smart nok

Mange spør om velferdsteknologi og overvåking vil gi mindre personlig omsorg. Og det stemmer. Men god teknologi gjør de eldre i stand til å klare å greie seg selv og bo hjemme lenger.

Smartteknologi gir også eldre mulighet til å være sosiale og holde kontakt på en måte de ikke hadde tilgang på før.

Smartteknologi skal være så smart at brukerne intuitivt forstår hvordan de skal bruke teknologien. Særlig forhåndskunnskap er ikke nødvendig. Teknologien skal også være utformet etter brukernes behov.

– Men mye tyder på at smartteknologien ikke fungerer like bra for alle. Selv om framtidige eldre vil beherske teknologien, har dagens eldre liten erfaring med begrenset brukervennlig smartteknologi, sier Helbostad.

Hvordan de eldre bruker utstyret, og hvordan utstyret og programvarer bør være, skal forskerne finne ut ved å teste sensorene i brukbarhetslaboratoriet på Norsk senter for elektronisk pasientjournal (NSEP).

– Det er også viktig å motivere de eldre for tilpasset treningsprogram. Målinger og overvåking gjør at vi i stor grad kan predikere balanse og bevegelse og sette inn tiltak for å forhindre fall. Vi vet dessuten at lange perioder med inaktivitet gir dårlige prognoser for fall, sier Helbostad.

Foruten alarmene som går, vil kontinuerlige målinger fra sensorene sendes over nettet til server i sann tid eller for eksempel gang i døgnet.

Norske og europeiske forskere jobber for å finne et godt system og format som alle kan bruke for å ta imot, håndtere og analysere data.