Bakgrunn: Finnes den autentiske hytta?

Ingen har utforsket nye teknologier like tidlig og med like stor entusiasme som norske hytteeiere.

Publisert

Hyttefakta

  • Norge har 1,5 millioner husstander og nesten en halv million fritidsboliger.
  • Mer enn halve befolkningen har tilgang til hytte.
  • Fra 1950 til 1970 økte antall personbiler i Norge fra 65 000 til 748 000.
  • På 1970-tallet ble det bygd 7000-8000 nye hytter hvert år.
  • Fra 1983 til 2007 økte gjennomsnittlig bruksareal i nye hytter fra 62 til 101 kvadratmeter.
     

Er du av dem som kaster foraktelige blikk på overdimensjonerte tømmerslott, mumler onde ord om både arkitekter og eiere – og tenker vemodig tilbake på de usedvanlig gode og gamle dager da ei hytte virkelig var ei hytte?

Den gangen vi først måtte humpe i timer på buss eller tog, og deretter bære tre ukers matforråd på rygg gjennom ulendt terreng, før vi nådde målet: ei lita plankebu langt fra folk. Et torvtekket paradis med utedo og parafinlampe og vann i bekken. Og en fillete kortstokk som eneste underholdning.

Omtrent sånn tenker tusenvis av andre nordmenn også. Dette er vår kollektive forestilling om det autentiske Hytte-Norge. Slik det en gang var, og slik det strengt tatt burde være.

Men; denne forestillinga ikke har stort med virkeligheten å gjøre.

Historien om det moderne

For historien om hytta er aller mest historien om det moderne:

I det øyeblikk vi kunne bytte ut den elendige parafinlampa med elektrisk leselys, gjorde vi det. Vedkomfyren måtte ved første anledning vike for gassbluss eller – aller helst – strøm. Bilvei fram til døra? Takk, snarest mulig. Utedo og vann fra bekken? Ikke et sekund lenger enn nødvendig!

Dagens høyteknologiske hyttepalasser utgjør derfor ikke noe eksistensielt brudd med norsk hyttetradisjon. De er bare store og påkostet.

TEKNODRØM: ”Skipperhytta” har alt et moderne menneske krever for å trives. Samt vedlikeholdsfri kledning, intelligente vinduer, led-belysning og en rekke andre høyteknologiske innretninger. Modellen markedsføres som innovativ, ikke som tradisjonell. (Ill: Polarhytta AS)
TEKNODRØM: ”Skipperhytta” har alt et moderne menneske krever for å trives. Samt vedlikeholdsfri kledning, intelligente vinduer, led-belysning og en rekke andre høyteknologiske innretninger. Modellen markedsføres som innovativ, ikke som tradisjonell. (Ill: Polarhytta AS)

Helt siden hytta ble et allemannsfenomen en gang på 1960-tallet, og før den tid også, har vi jaktet på komfort og tatt i bruk nye teknologier på hytta.

– Hytteeiere har virket som helt besatt av det, sier Finn Arne Jørgensen. Han er postdok-stipendiat ved NTNU og i ferd med å skrive norsk hyttehistorie.

Mer tekno enn natur

Jørgensen er miljø- og teknologihistoriker, og boka hans skal være et bidrag til et større prosjekt om norsk miljøhistorie.

Forskeren har gransket kilder som årbøker fra Den Norske Turistforening, offentlige statistikker og uendelige årganger av bladet Hytteliv, for å nevne noe. Konklusjonen han trekker, er klar:

– Hyttas historie henger mer sammen med teknologi enn med natur, sier han. – Og vår drøm om den nøkterne, enkle og tradisjonelle hytta er av ny dato.

– Nå har hyttene nådd en teknisk standard, en størrelse og en komfort som nærmest overoppfyller alle gamle drømmer. Da er tida inne for å drømme seg tilbake til ei fortid som knapt nok har eksistert.

Drømmen om noe annet

Norsk hyttehistorie begynte i siste halvdel av 1800-tallet, da Den Norske Turistforening ”åpnet” landsbygda og utmarka som feriemål og motiverte bønder til å ta imot byfolk på gården og setra. Dette var markedsføring av ”det autentiske Norge” – og nasjonsbygging av beste merke.

Fram til 2. verdenskrig var hytta et elitefenomen. Mens rikfolk dro på landstedet, la allmuen seg inn hos bønder og på pensjonater i sine to ferieuker. Eller de brukte hytteområdet som bedriften hadde anlagt for sine arbeidere. Mellomkrigstida var også ei storhetstid for kolonihager og feriekolonier.

Det handlet om lys og luft og tumleplass. Og om å gjøre noe annet enn hjemme. Fiske og snekre og plukke bær. Mange begynte så smått å drømme om et lite sted for seg selv.

Enkelt – av ren nødvendighet

Drømmen fikk næring av Ferieloven som kom i 1947 og ga norske arbeidstakere rett til tre ukers ferie. Økonomien var på vei oppover, og folk hadde behov for å skjemme bort seg selv etter fem magre krigsår.

Det oppsto en voldsom etterspørsel etter hyttetomter, og håndbøker i selvbygging solgte i store opplag. Materialmangelen var stor til langt ut på 1950-tallet. Hyttene ble derfor både små og enkle. Og for å komme til hytta, måtte vi bruke offentlige transportmidler.

Greit nok, det var sånn det var.

Men så fikk vi lov til å kjøpe bil!

En annen enkelhet

I 1960 ble bilrasjoneringa opphevet, og folk hadde fått bedre råd. Det betød startskuddet for en ny type enkelthet: enkelt å bygge hytte, enkelt å komme seg dit.

– Hytta ble et massefenomen, og teknologiske nyvinninger tilgjengelige. Siden da har alt gått strake veien oppover, sier Jørgensen.

For hvem ville ha hytte i ødemarka når de kunne kjøre helt fram? Hvem ville fryse rumpa av seg på en trekkfull utedo når de kunne legge inn kjemikaliedoer, mulldoer, frysedoer, kverndasser eller vannklosetter?

– For ikke å snakke om hvor entusiastisk norske hytteeiere i områder uten strømnett har utforsket alternative energikilder som solceller og vindkraft. For å få strøm til kjøleskap og fryser og varmtvann, minner Jørgensen om.

– De har ikke et øyeblikk tenkt at hytta skulle beskyttes mot teknologi. De har tvert imot integrert teknologien i hytta fra første stund.

Damene først

Doen er et stjerneeksempel på hvordan hytteeiere har kastet seg over nye teknologier. Kjøkkenet er et annet – og her er det kvinnene som har ført an.

De riktig gamle hyttene, disse som mest var satt opp for fiske og jakt, var enkelt utstyrt i kjøkkenveien. Der mannfolka rådde, var det ikke så nøye.

KJØKKENDRØM: Intet kjøkken uten isbitmaskin. Tømmerveggene sørger for den ekte hyttefølelsen.
KJØKKENDRØM: Intet kjøkken uten isbitmaskin. Tømmerveggene sørger for den ekte hyttefølelsen.

– Hyttekjøkkenet fortsatte i lang tid å være lite og primitivt. Etterkrigstidas hjemmearbeidende husmødre godtok at utstyret var enklere på hytta, sier Jørgensen.

– Men på 1970-tallet gikk kvinnene for fullt ut i arbeidslivet. Da ville de ikke lenger slite ekstra på hytta. De forlangte god skapplass, skikkelig oppvaskbenk, innlagt vann, hvitevarer og elektriske apparater. Og materialer som var lette å holde rene.

– Kvinnene har derfor vært pådrivere for utbygging og modernisering i mer enn en mannsalder. Mange hytter har for lengst passert primærboligen i både størrelse og lettvinthet. I ferien skal vi slappe av og ha det godt!

Fleksibel drøm – og motsetningsfylt

– Vi ser at begrepet ”enkelt” har forandret seg gjennom tidene, påpeker forskeren.

– Før var enkelhet på hytta det samme som at vi manglet teknologi. Nå er det teknologien som skaper enkelheten.

Likevel har vi disse nye kollektive forestillingene om autentisitet. Om det enkle og primitive. Et slags gjentolket seterliv i fritidsutgave. Som kanskje gir seg utslag i at vi gjemmer flatskjermen bak ei skapdør med treskurd.

Ikke at den autentiske hytta ikke finnes. For det gjør den, medgir Jørgensen. Men eierne er gjerne litt spesielle:

– Enten er de veldig innstilt på at sånn skal det være. Eller så vil de desperat bort fra hele greia…

– Både hyttelivet og hyttedrømmen er fylt til randen av motsetningsforhold. Og drømmen er fleksibel, den kan fylles med det meste, slår forskeren fast.