En gruppe forskere har oppdaget et aktivt hydrologisk system under isen i Antarktis, med vannavløp og avsatte rygger av sedimenter som kalles eskere. Kenichi Matsuoka fra Norsk Polarinstitutt er en av forskerne i teamet ledet av Université libre de Bruxelles i Belgia.
Forskningen deres viser at størrelsen på disse formasjonene er flere ganger så store som de vi ser i landskap som i dag er isfrie.
Størrelsen på ryggene gjør at de er med på å forme isen hundrevis av kilometer nedstrøms, og dette er spesielt viktig når de når den flytende delen av innlandsisen, isbremmene.
En isbrem er den delen av breen som flyter på havet og her kan isen være over 1000 meter tykk. De fleste isbremmene finner man i Antarktis, der omtrent ti prosent av tørre landområder er isbremmer. Mindre isbremmer finnes også i Canada og rundt Grønland, mens Rossbarrieren i Antarktis er den største isbremmen på jorden.
– Dette er av stor interesse for oss fordi det har noe å si for stabiliteten til isbremmene når de tynnes ut, forteller Matsuoka som nyrlig publiserte en vitenskapelig artikkel om forskningen i Nature Communications.
Seniorforsker Kenichi Matsuoka fra Norsk Polarinstitutt. (Foto: Peter Leopold, Norwegian Polar Institute)
Rygger av grus, sand og stein
På grunn av det store trykket under isen dannes det smeltevann som former tunneler der smeltevannet kan renne ut i havet. Disse tunnelene blir bredere og utvider seg jo nærmere havet de kommer.
Når tunnelene vider seg ut, minker vannets hastighet, noe som igjen fører til mer avsetting av sedimenter. Over tusenvis av år bygger det seg opp langsgående rygger, som altså kalles eskere.
– Eskere er rygger av grus, sand og stein deponert i tunneler under isen av smeltevann. Sedimentene i eskere bærer preg av å ha blitt rullet og vasket ved høyt vanntrykk under isen, forklarer forsker Ola Fredin ved Norges geologiske undersøkelse.
Vi ser de i det norske og skandinaviske landskap i dag, fordi disse områdene har vært dekket av innlandsis som var på sitt største for cirka 22 000 år siden.
– Sett fra flyfoto eller kart kan eskere se litt ut som store slanger som slingrer seg i landskapet, sier han.
Når ryggene vokser er de med på på å tynne ut isen som ligger over, siden smeltevannet må kutte av mer og mer is for å holde tunnellen åpen. Når istunnellene når de flytende isbremmene lengre nedstrøms, så overføres de til dype kanaler på undersiden som fylles med sjøvann og beveger seg framover med isbremmen.
Isen over disse kanalene kan være bare halvparten så tykk som resten av isen, noe som fører til økt sirkulasjon av sjøvann og gjør dem til et svakt punkt når det kommer til smelting og potensiell oppsprekking.
Her ser vi eskere ved Lesjaverk i øvre del av Gudbrandsdalen, Norge. Høydeforskjellen mellom topp og bunn er cirka 20 meter. Denne eskeren ble trolig dannet ved slutten av siste istid når isdekket over Skandinavia smeltet og mye smeltevann rant under isen. Siste nedsmelting av isen i Gudbrandsdalen skjedde for 12 000— 10 000 år siden. (Foto: Norsk Polarinstitutt)
Har funnet linken
Annonse
– Smeltingen skjer nedenfra. I mesteparten av Antarktis smelter overflateisen lite, men nedenfra kan den smelte med flere meter i året. Den tynnere isen som overføres til isbremmene ved utløpet av eskerne er med på å gjøre isen mer ujevn og påvirkelig for smelting og isdynamikk, sier Matsouka.
Denne linken har de ikke vært klar over tidligere.
Forskningen utførte de ved hjelp av et radarsystem som kan se gjennom isen. Systemet er utviklet ved Norsk Polarinstitutt’s Center for Ice, Climate and Ecosystems (ICE). Nå vil de utføre samme forskning andre steder i Antarktis, og har allerede flere pågående prosjekter.
