Bakgrunn: På isbjørnekspedisjon til Svalbard

Hvert år i april reiser biologer til Svalbard for å merke og ta prøver av isbjørn. Feltarbeidet danner grunnlaget for isbjørnforskningen som gjøres i Norge, men både data og prøver som samles inn blir også brukt av samarbeidspartnere over hele verden.

Publisert
Isbjørnforsker Jon Aars og student Silje-Kristin Jensen merker isbjørnbinne og unger. (Foto: Magnus Andersen/Norsk Polarinstitutt)
Isbjørnforsker Jon Aars og student Silje-Kristin Jensen merker isbjørnbinne og unger. (Foto: Magnus Andersen/Norsk Polarinstitutt)

Isbjørnmerking har vært vanlig på Svalbard siden midten av 1960-tallet.

I begynnelsen var det den harde beskatningen av bestanden, gjennom ulike former for jakt, som gjorde forskerne bekymret for isbjørnens fremtid.

Fredning av isbjørn

I 1973 trådte strenge vernetiltak i kraft rundt hele Arktis, og på Svalbard ble isbjørnbestanden totalfredet. En betydelig forskningsinnsats fulgte fredningen, og de påfølgende 10-15 årene var isbjørnbestanden i ferd med å vokse.

Rundt hele Arktis ble det gjort mye forskning på isbjørn, og man fikk etter hvert en betydelig kunnskap om verdensbestanden.

- I denne perioden ble man også klar over problemet med forurensing. Analyser av blod og fett fra isbjørn viste at isbjørn, som levde så langt fra nærmeste industrialiserte område, også hadde høye nivåer av miljøgifter, forteller forsker Jon Aars ved Norsk Polarinstitutt.

Stor isbjørnhann. (Foto: Magnus Andersen/Norsk Polarinstitutt)
Stor isbjørnhann. (Foto: Magnus Andersen/Norsk Polarinstitutt)

Dette funnet skulle vise seg å være starten på en lang rekke prosjekter med fokus på å kartlegge stoffene, deres opprinnelsessted, transportveier, nivåer i individene og biologiske effekter.

- Men selv om miljøgiftforskningen er en av de viktigste delene av det arbeidet som gjøres på isbjørn i dag, er også truslene knyttet til endringene i klima og dermed utbredelsen av sjøis i Arktis, sier Aars.

Stort ansvar

I vår reiste han sammen med kollegaer til Svalbard for å merke og ta prøver av isbjørn. Mye av dette arbeidet danner grunnlaget for isbjørnforskning i en rekke land.

Årets isbjørnmerking startet i de nordlige delene av Svalbard, og i løpet av feltarbeidet ble det merket isbjørner i store deler av området.

Merkingen foregår ved at bjørnen blir skutt i nakken med en bedøvelsespil fra helikopteret som flyr over bjørnen. Når bjørnen ligger rolig på isen, lander helikopteret og forskerne går ut for å tatovere og øremerke den.

Det følger et stort ansvar å immobilisere store pattedyr, og prosedyrene er svært strenge. Metodene som benyttes ved merking av isbjørn skal være sikre for bjørnene og uhellene er svært få.

- Det er viktig for oss å få så mye informasjon ut av hver bjørn vi bedøver som mulig, og derfor er listen over mål og prøver som tas lang.

- Vi tar diverse hode og kroppsmål, vi tar blod, fett og hårprøver, og i tillegg DNA-prøve til genetiske studier, sier biolog Magnus Andersen fra Norsk Polarinstitutt som også deltok under årets isbjørnmerking.

Bjørnen merkes med hvite øremerke, et tatovert tall på innsiden av overleppen og en transponderbrikke under huden bak høyre øre.

Årelang identifisering

Forskerne bruker tre ulike typer merking for å være sikre på å kunne identifisere bjørnen dersom de finner den igjen et annet år.

For å bestemme alderen på bjørnen tar de en liten tann, som sitter rett bak de store hjørnetennene. Tannen sendes senere til et laboratorium hvor den snittes i fine skiver og hvor alderen kan bestemmes ved å telle vekstsoner.

Til slutt maler de et nummer på baken til bjørnen, slik at de vet at den har blitt merket i år. Dette nummeret forsvinner i løpet av sommeren etter hvert som bjørnen røyter vekk vinterpelsen.

Isbjørnforsker Jon Aars sjekker tenner (og alderen) på isbjørnen. (Foto: Magnus Andersen/Norsk Polarinstitutt)
Isbjørnforsker Jon Aars sjekker tenner (og alderen) på isbjørnen. (Foto: Magnus Andersen/Norsk Polarinstitutt)

Etter to ukers arbeid hadde forskerteamet dekket de nordlige delene av Svalbard. Ferden gikk deretter til den polske forskningsstasjonen i Hornsund.

I disse områdene har Norsk Polarinstitutt drevet med isbjørnforskning i mange år. Innimellom kan forskerne treffe på gamle isbjørner som ble merket her som unger.

- En binne ble merket som ungdom, og var i år blitt 24 år, en ganske anselig alder for en isbjørn. Denne gamle damen har hatt mange ungekull opp gjennom årene, men har tydeligvis fremdeles draget på bamsene, for i år hadde hun et nytt kull, med to store, fine årsunger, forteller Andersen.

Vandringsmønstre

I april begynner binnene med unger å komme ut av hiene sine for å jakte sel på isen. En binne har gjerne en eller to unger, og når de kommer ut er de cirka fire måneder gamle og 10-15 kg tunge.

De har hatt en formidabel vekst i løpet av månedene i snøhiet, fra en fødselsvekt på 6-700 gram i tidlig januar til 10 kg i begynnelsen av april. Forskerne merker både binna og ungene hennes, og noen av de voksne binnene får et halsbånd med en satellittsender innebygd.

- Senderne gir oss svært viktig informasjon om vandringsmønsteret til isbjørnene på Svalbard, og i tillegg hva slags tilholdssted eller leveområde de velger å være i, det være seg type sjøis eller land, forteller Andersen.

Biolog Magnus Andersen med isbjørnunge. (Foto: Jon Aars/Norsk Polarinstitutt)
Biolog Magnus Andersen med isbjørnunge. (Foto: Jon Aars/Norsk Polarinstitutt)

- De nyeste senderne våre gir oss også informasjon om hvor mye isbjørnene svømmer og dykker, og vi har blitt overrasket over hvor mye tid noen bjørner bruker i vannet.

- Mest sannsynlig har noen individer spesialisert seg på å jakte sel i områder med isflak og åpent vann, og de sniker seg inn på selene ved å svømme mellom flakene. Det har også vist seg at noen bjørner svømmer lange distanser i åpent hav for å krysse fjorder eller for å komme seg fra land til sjøis og motsatt, sier Andersen.

Lenke:

Bilog Magnus Andersens egen skildring av årets feltarbeid: På isbjørnekspedisjon til Svalbard