Se hvordan Gaulas elvebredder gror igjen

Viktige leveområder for arter har gått tapt langs elven Gaula de siste 70 årene på grunn av gjengroingen.

Publisert

Fakta om prosjektet

NINA har siden 2009 hatt ansvar for den faglige oppfølgingen av handlingsplanen for elvesandjeger og stor elvebreddedderkopp på oppdrag fra Fylkesmannen i Sør-Trøndelag.

Som et ledd i videreføring av handlingsplanene i perioden 2014-2017, ønsket oppdragsgiver en analyse av hvordan leveområdene for artene langs Gaulavass-draget har variert og endret seg de siste 50 årene.

Analysene innebærer årsaker som naturlige påvirkninger som flom og menneske-skapte inngrep som forbygninger, kanalisering, jordbruk, fjerning av kantskog, gjenfylling av flomløp og så videre.

De unike insektene som lever på sand- og siltbanker langs norske elver er sterkt truet både i nordisk og europeisk sammenheng. 90 arter i Norsk rødliste er knyttet til elvebredder. Blant dem finner du elvesandjegeren og elvebreddedderkoppen.

– Navnene henspiller jo på akkurat det, sier Frode Ødegaard, seniorforsker i NINA.

Disse to skapningene lever nemlig langs sandbanker der elva bukter seg, på elvebredder som jevnlig oversvømmes og hindrer vegetasjon å slå rot.

Mens elvesandjegere er kjent fra fem norske vassdrag, nærmere bestemt indre Østlandet, Trøndelag og i Finnmark, er elvebreddedderkoppen bare funnet i Trøndelag. Ved Gaula finner vi begge.

Elvesandjeger (Cicindela maritima) er en karakteristisk løpebille, som kjennetegnes på sine lange bein og vakre flekkmønster. Arten er oppført som sterkt truet på den norske rødlista (2015), men en handlingsplan er igangsatt for å bevare arten i Norge. (Foto: Oddvar Hanssen / NINA)
Elvesandjeger (Cicindela maritima) er en karakteristisk løpebille, som kjennetegnes på sine lange bein og vakre flekkmønster. Arten er oppført som sterkt truet på den norske rødlista (2015), men en handlingsplan er igangsatt for å bevare arten i Norge. (Foto: Oddvar Hanssen / NINA)

Stor elvebreddedderkopp (Arctosa cinerea). (Foto: Oddvar Hanssen / NINA)
Stor elvebreddedderkopp (Arctosa cinerea). (Foto: Oddvar Hanssen / NINA)

Trues fra flere hold

Ødegaard har ledet et prosjekt som har sett på endringer i artenes leveområder over tid. Forskerne anslår at minst 40 prosent av artenes leveområder ved Gaula har gått tapt i løpet av de siste 70 årene. Anslagene er beregnet ut fra flyfoto over området helt tilbake til 1947.

– Bildematerialet viser at flomsikring og grusuttak i stor grad har redusert Gaulas naturlige elveprosesser. Resultatet er økt gjengroing, dermed forsvinner også artenes leveområder, forklarer Ødegaard.

Langs en elv i fri flyt er det en likevekt mellom gjengroing og dannelse av nye sandbanker. Åpne sandflater er altså en naturtype som stadig forstyrres i varierende grad. I Gaula i dag finner vi en slik naturlig elvedynamikk bare på to korte strekninger.

Samtidig med at arealet har minket, har det også blitt dårligere forbindelse mellom leveområdene langs Gaula. For sandlevende arter betyr det at det blir vanskeligere å spre seg til nye leveområder når andre forsvinner. Det igjen innebærer at artene har større sannsynlighet for å dø ut på sikt.

Svartelistearter truer rødlistearter: fremmedarten hagelupin (Lupinus polyphyllus), har de senere årene spredt seg i stort omfang på vassdragets bredder, som her på Kregnesøya.I løpet av et år har lupiner etablert seg på hele området. Det øverste bildet er tatt i juni 2015, det nederste i september 2016. (Foto: Oddvar Hanssen / NINA)
Svartelistearter truer rødlistearter: fremmedarten hagelupin (Lupinus polyphyllus), har de senere årene spredt seg i stort omfang på vassdragets bredder, som her på Kregnesøya.I løpet av et år har lupiner etablert seg på hele området. Det øverste bildet er tatt i juni 2015, det nederste i september 2016. (Foto: Oddvar Hanssen / NINA)

Gaulas elvebredder har nasjonal betydning

– Beskyttelse og skjøtsel av sandhabitater er nødvendig for å stanse den negative utviklingen for elvesandjeger og stor elvebreddedderkopp langs Gaula, sier Ødegaard.

– Vi anbefaler også å flytte individer fra de lokalitetene der det fortsatt er forholdsvis gode bestander og rekolonisere nye habitater med disse.

Historisk har både sandjegeren og edderkoppen hatt store bestander langs elva Gaula i Sør-Trøndelag, og til tross for nedgangen er dagens forekomster fortsatt viktige på nasjonal basis. 

Referanse:

Åström, J. m.fl: Endring i leveområder for elvesandjeger og stor elvebreddedderkopp ved Gaula. Forekomst og dynamikk av elveører fra 1947 til 2014. NINA Rapport. 2017. Sammendrag.