Hekkesvikt for sjøfugler

Ferske tall fra sjøfuglovervåkingen viser at også hekkesesongen 2011 var preget av hekkesvikt og bestandsreduksjoner for mange sjøfuglarter.

Published
Lomvi (Uria aalge). (Foto: H. Eggen/Røstprosjektet)
Lomvi (Uria aalge). (Foto: H. Eggen/Røstprosjektet)

SEAPOP-programmet

Sammen med kolleger ved Norsk Polarinstitutt og Tromsø Museum følger forskere fra NINA et nettverk av sjøfuglkolonier langs hele norskekysten og på Svalbard.

Det nasjonale overvåkingsprogrammet for sjøfugl ble etablert i 1988 og er nå en integrert del av SEAPOP-programmet, med økonomisk støtte fra norske miljømyndigheter og oljeindustrien.

En rekke andre aktører deltar i feltarbeidet, bl.a. Norsk Ornitologisk Forening, Statens naturoppsyn, Fylkesmannsetaten, Sysselmannen på Svalbard og mange frivillige.

Den tyngste innsatsen i SEAPOP er å etablere og vedlikeholde langsiktige dataserier som beskriver populasjonsdynamikken til et geografisk og økologisk representativt utvalg av våre sjøfuglbestander.

Denne kunnskapen er bl.a. nødvendig for å kunne skille effekter av menneskets påvirkninger fra naturlige endringer og for å lage pålitelige prognoser for bestandenes utvikling og restitusjonsevne.

Resultatene styrker mønsteret fra de fire foregående årene og gir en rekke indikasjoner på at tilstanden i havet for tiden ikke er til sjøfuglenes beste.

Sjøfugl er en naturlig del av kystmiljøet, og oppfattes som gode indikatorer for tilstanden i de marine økosystemene. Én av tre norske sjøfuglarter er i dag oppført på rødlista, blant dem flere av våre tradisjonelt mest tallrike fiskespisende arter.

Spesielt fremtredende er nedgangen for arter som i hekketiden søker næring langt til havs i Norskehavet og deler av Nordsjøen og Barentshavet.

– Dette indikerer at produksjonsforholdene i disse områdene har endret seg, noe som kan ha vidtrekkende konsekvenser for likevekten i det trofiske systemet i havet, med andre ord balansen i antall mellom de som skal spise og de som kan bli spist, forklarer seniorforsker Tycho Anker-Nilssen ved Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Alt henger sammen med alt

– De siste tiårene har vi generelt sett en kraftig tilbakegang for våre mest tallrike sjøfuglarter. Heller ikke hekkesesongen 2011 gir noen fornyet grunn til optimisme, sier Anker-Nilssen.

Sjøfugl er toppredatorer i et komplekst økosystem, og lever i et uforutsigbart miljø hvor klima, havstrømmer og andre naturgitte forhold styrer produksjon som er grunnlaget for deres overlevelse og hekkesuksess.

Disse faktorene henger sammen og påvirker hverandre gjensidig, samtidig som de også berøres av menneskeskapte påvirkninger som følge av blant annet fiske, oljesøl og andre forurensninger.

I følge Anker-Nilssen er miljøvariasjon og store svingninger i næringstilbudet en naturlig del av tilværelsen for sjøfugl på våre breddegrader. Hvis næringstilgangen er dårlig kan de ganske enkelt unnlate å hekke et år, eller de forlater egg eller unger dersom forholdene forverrer seg.

Til gjengjeld lever de lenge, og har tiden for seg. Når forholdene blir ekstremt dårlige kan det imidlertid også gå ut over overlevelsen for de voksne fuglene.

– De ekstreme endringene som har preget bestandenes utvikling de senere årene er svært bekymringsfulle, sier Anker-Nilssen.

– Trendene er gjennomgående mye kraftigere enn det vi har erfart tidligere, og bare unntaksvis kan vi gi tilstrekkelig gode forklaringer på hva som skjer.

– Selv om klimaendringer i havet forklarer stadig mer av variasjonen i de marine systemene, vil det alltid være et samspill mellom naturlig variasjon og menneskeskapte faktorer. Utfordringen er å skille disse effektene fra hverandre og kvantifisere deres innbyrdes betydning, sier han.

Sammenbruddet for norsk vårgytende sild på 1960-tallet er et klassisk eksempel på slike samvariasjoner.

Silda som forsvant

Utviklingen av kraftblokka og effektivisering i fisket kombinert med ugunstig klima for produksjonen i havet langs norskekysten, førte til et ekstremt og langvarig sammenbrudd i bestanden av norsk vårgytende sild på slutten av 1960-tallet.

Som planktoneter og foretrukket føde for mange arter fungerer silda som et bindeledd i næringskjeden, og har stor innvirkning både på sine egne byttedyr og predatorene på høyere nivå. Store endringer i sildebestanden får derfor betydelige konsekvenser for dynamikken i økosystemet.

For noen sjøfuglbestander ble det store sildekrakket katastrofalt. Bare på Røst ble lundebestanden i løpet av et tiår redusert med 1 million hekkende par, godt over 70 % av hekkebestanden, som følge av at silda forsvant.

Ting tar tid

Men det er langt flere arter enn bare lunde som sliter. Om lag en fjerdedel av den samlede europeiske sjøfuglbestanden hekker i norske områder. Det gir oss et spesielt forvaltningsansvar for sjøfugl.

– Overvåkingen sørger for en helt nødvendig del av det kunnskapsgrunnlaget forskningen trenger for å identifisere de viktigste påvirkningsfaktorene og mulige tiltak for en bedre forvaltning av de marine miljøene også i framtida, sier Anker-Nilssen.

Men det tar tid å få svar, og selve tidsaspektet bidrar ytterligere til å komplisere bildet. Naturlige klimatiske svingninger med en syklus på tiår og kanskje hundreår har stor betydning for produksjonsforholdene i havet.

Å avgjøre hvilke faktorer som til enhver tid styrer økosystemene, og i hvilken grad naturlige og menneskeskapte faktorer dominerer, er den store utfordringen.

– Det er et møysommelig og tidkrevende arbeid å bygge denne kunnskapen. Blant annet kreves et tettere samarbeid mellom sjøfuglforskere og fiskeribiologer.

– Vi er imidlertid godt i gang, og økt fokus på temaet blant annet gjennom Natur 2011 kan bidra til å fremme en helhetlig forvaltning av det marine økosystemet, avslutter Anker-Nilssen.