Her kan vi se kontinentalsokkelen i lyseblå på begge sider av Norskehavet og Grønlandshavet. Nå kan forskere beskrive nesten nøyaktig hvordan kontinentene ble revet fra hverandre. (Illustrasjon: Google Earth)
Slik slites kontinentene i stykker
Forskere har utviklet en matematisk modell som beskriver hvordan kontinenter rives fra hverandre.
Seismikk er et fagfelt som bruker lydbølger til å avbilde jordskorpen.
Resultatene fra seismiske analyser brukes i forbindelse med planlegging av tunneller, til leting etter malm og ved gruvevirksomhet, og til leting etter og kartlegging av olje og gass.
Om prosjektet
Forskningen ble gjort ved Norges geologiske undersøkelse i Trondheim i et prosjekt finansiert av Forskningsrådet gjennom FRINATEK-programmet (213399/F20 til Buiter).
Førsteforfatter John Naliboff arbeider nå ved Universitet i California, Davis, USA.
Det viser seg at det er forskastninger som i stor grad forårsaker denne riftingen mellom kontinenter. Forkastninger er bruddflater i fjell, som gjerne er et resultat av gjentatte brå og kraftige rystelser, som for eksempel jordskjelv.
Bruddflaten danner nemlig grensen mellom to blokker med bergarter eller fjellpartier som har beveget seg i forhold til hverandre.
Forsker og lagleder Susanne Buiter ved Norges geologiske undersøkelse. (Foto: NGU)
– Strekkingen har ikke skjedd jevnt og trutt, men skjer heller i faser som er delt over flere titalls millioner år. Disse fasene kan gjenkjennes i en passiv margin, forklarer forsker Susanne Buiter ved Norges geologiske undersøkelse (NGU).
Såkalte passive marginer beskriver altså hvordan deler av jordskorpen har blitt strukket og tynnet ut gjennom millioner av år, mens kontinentene har glidd fra hverandre.
Buiter er en av forskerne som nå har fått publisert de nye funnene i det vitenskapelige tidsskriftet Nature Communications.
En strukket eller riftet kontinentalskorpe blir tynnere i retning mot havet, gjennomskåret av forkastninger og dekket av havbunn. I slike områder, som på den norske kontinentalsokkelen, finner vi i dag gjerne store olje- og gassressurser.
– Når vi vet nøyaktig hvordan disse prosessene har foregått, håper vi på sikt at det blir lettere å forutsi hvor det er mest aktuelt å lete etter olje og gass, sier Buiter.
Artikkelen kan ha stor betydning for den videre forskningen på passive marginer og beskriver en matematisk modell som er svært detaljert. Detaljgraden vil gjøre det lettere å sammenligne modellene direkte med observasjoner i seismiske data, altså undersøkelser der forskerne sender lydbølger ned i jordskorpa.
Forskerne kombinerer de nye modelleringene med observasjoner i det videre arbeidet med å forstå hvordan riftede marginer blir dannet.
De nye numeriske modellene beskriver i detalj hvordan disse prosessene skjer over tid. De kan dermed hjelpe forskerne å forstå en del observasjoner bedre. Det gjelder for eksempel strukturene de ser i seismiske data fra områder som Gossa-høyden på midt-Norsk sokkel (til høyre på illustrasjonen). De røde og gule feltene (til venstre på illustrasjonen) markerer aktive forkastninger, hvor rask deformasjon skjer, mens de blå viser hvor forkastninger har blitt dannet (Illustrasjon: NGU)
