Fra et steinbrudd i det gamle Hellas, via et romersk teater eller en villa i Kartago. Den har reist langt, marmorsøylen som endte på et gatehjørne i Bergen.
Tvillinger med altfor liten «hatt». En søyle av Marmor Carystium fra Gamle Bergen (til venstre) og en fra det Romerske teateret i Kartago. (Foto: NGU/romeartlover.tripod.com)
Stein på stein
Naturstein er det eldste byggematerialet vi kjenner til.
Naturstein er bergarter som deles opp til plater, blokker og emner til bruk som gulv, vegger, tak, muresteiner – og gravmonumenter.
I forskning.nos nye serie ser vi på bruk av stein i kjente norske bygninger og har invitert inn fagfolk fra Norges geologiske undersøkelse til å skrive om byggesteinene.
Nærmest dumpet ned på et gatehjørne i Gamle Bergen friluftsmuseum, står en marmorsøyle, så langt fra dens opprinnelige kontekst som den kan komme.
På toppen har den et korintisk kapitél av porøs kalkstein, malplassert som en altfor trang hatt.
Søylen og kapitélet tiltrakk seg blikkene til to forbipasserende geologer.
Førstnevnte fordi den ikke lignet på noen av de norske marmortypene, sistnevnte siden porøs kalkstein ikke er et element i norsk berggrunn.
Nysgjerrigheten ble ytterligere styrket med følgende inskripsjon på søylen:
CARTHAGE PUNIC 800 A.C. BERGEN 1892 A.D. S.T.C.M.
Gåten måtte løses. «Chartage» og «Punic» henviser tydeligvis til Kartago og de puniske kriger noen hundre år før Kristus. «800 A.C.» passer ganske godt med Kartagos grunnlegging, mens 1892 må ha med Bergen å gjøre.
Søylen var faktisk omtalt i bergenske aviser på 1960-tallet, og det viser seg at den var brukt som portstolpe utenfor huset til Kaptein Nils Løvold, Tollbodallmenningen 23, før både hus og søyle havnet i Gamle Bergen i begynnelsen av andre verdenskrig.
Og hvem andre enn Kaptein Løvold losset varer i Tunis (les: Kartago) i 1892? Kapteinen må ha hatt et usedvanlig eksklusivt forhold til ballast, siden han tydeligvis plukket med seg litt av oldtidsbyens kulturminner.
Marmor Carystium - en søyle fra gamle Bergen og en fra Forum i Roma. (Foto: NGU)
Men vår historie slutter ikke her. Riktignok passer kapitélet inn i geologien rundt Kartago, og var trolig laget av lokal kalkstein. Søylen gjør det ikke. Den ligner derimot på en av Romerrikets mest benyttede og eksklusive steintyper, nemlig «Cippolino Verde».
Denne er ganske lett gjenkjennelig med sitt typiske foldemønster og mørke og lyse bånd i veksling. De bølgende foldene er opphavet til «Cippolino» - som er avledet av det italienske ordet for løk: en stein med mange, buete lag.
I romertiden ble Cippolino Verde kalt for «Marmor Carystium» - altså marmor fra Karystos på den greske øya Evia. Vi sammenligner søylen fra Gamle Bergen med eksempler fra Roma, og er ikke i tvil. Søylen er laget av denne greske marmortypen.
På denne øya, ikke så langt nord for Athen, finnes det rester av et fantastisk steinbruddlandskap fra antikken, der uferdige søyler og andre gjenstander ligger strødd utover. Her ble det produsert eksklusiv stein til hele romerriket.
Keiser Hadrian skal ha vært særlig begeistret for den. Når vi ser denne steinen polert forstår vi det godt: bølgende mønster i sjøgrønt og hvitt, foldet og presset under høyt trykk i de dramatiske prosesser som har formet Middelhavet og som ennå forårsaker jordskjelv.
Men var det slike steinsøyler i Kartago?
Vi tror det helst dreier seg om det romerske Kartago, etter de puniske kriger og den gamle byens fall. Cippolino Verde var definitivt til stede på det romerske teateret, bygget tidlig i det andre århundret etter Kristus.
Så slik slutter fortellingen om det som kan være den eneste romerske søyle som fant veien til Norge. Fra steinbruddet i Evias fjell til et romersk teater eller en villa i Kartago, til Kaptein Løvolds port, før den havnet på et gatehjørne i Gamle Bergen.
