– Det har vært en dramatisk utvikling fra 2012 og fram til i dag, sier seniorforsker Julie Wilhelmsen. Hun jobber med russisk utenriks- og sikkerhetspolitikk ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI).

Ifølge Wilhelmsen er det flere eksperter som omtaler perioden vi er inne i som mer spent enn under den kalde krigen, med økende sikkerhetspolitisk rivalisering mellom stormakter og et stadig mer autoritært regime på russisk side.

Norge som NATOs forlengede arm

Bare i løpet av sommeren har Wilhelmsen fått bekymringsmeldinger fra kolleger i Russland. Flere opplever at russiske myndigheter ser på vestlig finansiering av forskningsprosjekter som tegn på spionasje.

– Russland hevder at økonomisk støtte fra vestlige aktører er en del av Vestens kampmidler for å ramme Putin-regimet og brukes for å nøre opp under protester i befolkningen. Hysteriet rundt vestlig innblanding i Russlands interne affærer gjelder også Norge, forteller Wilhelmsen.

NATO-medlemskapet gjør ikke forholdet noe bedre.

NATO og USA rykker stadig nærmere den russiske grensa, også på norsk side, med ubåthavn i Tromsø og plassering av amerikanske bombefly på Ørland. Og Russland viser muskler med å foreta prøveskytinger og ruste opp på den andre siden av grensa.

– Den store konfliktlinjen mellom Russland og Vesten overskygger det bilaterale forholdet mellom Russland og Norge. Russland ser på Norge som NATOs forlengede arm. Likevel arbeides det hardt for å holde på det bilaterale samarbeidet på en del praktiske saksfelt, som fiskeri og søk og redning, utdyper hun.

Fra bestevenn til en farlig aktør

Men det har ikke bestandig vært sånn.

Da Sovjetunionen gikk i oppløsning i 1991, var Norge et av landene som satset mest på å bygge opp et samarbeid med Russland.

Ikke bare deler vi grense, men vi har også en rekke felles interesser. Fiske, håndtering av farlig avfall og utnyttelse av energiressurser i nordområdene er noen av feltene man har satset på å samarbeide om.

– Norge bygget opp tillit og samarbeid med Russland i takt med den generelle tankegangen i verden på 1990- og tidlig 2000-tallet. Tankegangen var at så lenge man får til økonomisk vekst, er det ikke farlig hvem man samarbeider med. Det var få skjær i sjøen. Til og med sikkerhetspolitikken, som har vært det mest sårbare, så man gjennom fingrene med. Russlands modernisering av forsvaret i Arktis ble fremstilt som en «legitim» tilbakevending til «normalen», sier Wilhelmsen.

Sporer holdningsendring i dokumenter

Endringene fra norsk side kom så smått med regjeringsskiftet i 2013 da Erna Solberg ble statsminister.

Wilhelmsen har lest alle offisielle dokumenter om Norge og Russland, både fra norsk og russisk side, fra 2012 til 2018.

I tråd med andre vestlige lederes tale viser dokumentene at den nye regjeringen begynte å omtale Russland som noe annet enn en uproblematisk partner.

Med annekteringen av Krim i 2014 ble bildet av Russland som en trussel, risset i relieff, på tross av at man unnlot å bruke ordet «trussel».

– Dokumentene maler et bilde av Russland som en farlig, lovbrytende og ekspansjonistisk makt, forklarer forskeren.

Sanksjonene som svekker forholdet

Annekteringen av Krim førte til at EU innførte økonomiske sanksjoner mot Russland. Disse har blitt utvidet og forlenget flere ganger.

Wilhelmsen mener sanksjonene er med på å skape større avstand mellom Russland og Vesten.

– Sanksjonene var et forsøk på å ramme Russland, uten å bruke militær makt. En utilsiktet effekt har imidlertid blitt at økonomisk samkvem blir gjort til våpen i et konfliktspill, i stedet for å fungere som et bindemiddel for å avverge en stadig mer spent relasjon.

Strategien med sanksjoner førte også til at diplomatiet ble bygget ned.

Ifølge Wilhelmsen var det et tett mønster av møter mellom norske og russiske ministre før Krim. Mellom 2014 og 2017 var det ingen på høyt nivå.

– Det viser tydelig det problematiske forholdet til Russland som et land man ikke kan ha tette, diplomatiske bånd med.

– En alvorlig situasjon

Prosjektdirektør Salve Dahle i forsknings- og konsulentselskapet Akvaplan-niva har jobbet tett med Russland i over 30 år. Dahle har vært på mer enn 50 reiser «overalt» i den europeiske delen av Russland.

Reisene har vært del av en rekke samarbeidsprosjekt med russiske kolleger, innen forskning og kartlegging av biologisk mangfold og miljøforurensning både på russisk og norsk territorium.

Han mener situasjonen er alvorlig, men at den er langt fra slik det var under den kalde krigen.

– Det er mye retorikk, selv om situasjonen i Svartehavet, Krim og Ukraina ikke gjør det lettere. Jeg føler at det Russland driver med er god, gammeldags nasjonalistisk politikk. Staten har tatt kontroll over industrien og de offentlige institusjonene er styrt av statsmonopol, forklarer han.

For å forstå Russland og russiske handlinger, mener Dahle man må gå lenger tilbake i tid, til sovjetperioden.

Sovjetunionen ble opprettet i 1922 og varte fram til 1991.

– I denne perioden var det veldig vanskelig for forskningssiden. Det var stopp på nesten alt innen felles forskning. Unntaket var et samarbeid innen havforskning med sikte på å kartlegge de viktigste kommersielle fiskeslagene i Barentshavet. Norge og Russland har hovedansvar og felles interesse av å forvalte den norsk-arktiske torsken, det vil si skreien, på en god måte, forteller Dahle.

Drømmen om å bli som Vesten

Med Sovjetunionens fall og starten på dagens Russland endret situasjonen seg.

På 1990-tallet var det et sterkt ønske fra vitenskapelig hold om å samarbeide med Vesten, selv om det var en mistenksomhet rundt hvilke motiv Vesten hadde.

Ifølge Dahle var det nesten en naiv tro på at Russland kunne bli som Vesten. Den russiske stat var egentlig konkurs, men industrien i vest og særlig de nordiske landene kom inn med penger.

Akvaplan-niva hadde gode kontakter i mange av de viktigste forskningsmiljøene og hos regionale myndigheter i Russland. På initiativ fra Finland vokste også samarbeidet mellom de åtte statene som har land nord for Polarsirkelen, og i 1996 ble Arktisk råd etablert.

– Det var stor interesse for å kartlegge miljøtilstanden i hele det arktiske området. Særlig var det mangel på gode data fra det enorme russiske territoriet. Akvaplan-niva var svært aktive her sammen med russiske kolleger. I denne perioden reiste jeg i hele nordvestrussland, sier Dahle.

– Sanksjonene skader begge parter

Russland kunne likevel ikke bli som Vesten. Det gjennomregulerte statsapparatet kollapset og til tross for de beste hensikter fra regjeringens side, rådde nærmest en «vill vest»-økonomi.

Befolkningen, særlig på landsbygda ble tapere, og da økonomien i landet i tillegg var dårlig, ble ifølge Dahle skuffelsen stor.

Da Putin kom til makten på 2000-tallet, samsvarte dette med et sterkt ønske i store deler av befolkningen om å få tilbake roen og stabiliteten i landet.

Putin gikk til angrep på oligarkene, de russiske forretningsmennene som på lovlig og ikke-lovlig vis hadde overtatt statens eiendommer og produksjonsapparat under Boris Jeltsins styre på 1990-tallet.

Under Putin ble flere av disse store selskapene renasjonalisert og lagt under statskontroll. Det ble statsmonopol innen en rekke av de viktigste eksportvarene, som olje og gass.

Petroleumsprisene steg jevnt i hele perioden og ga Putin økonomiske muskler.

Samtidig ble Russland mer nasjonalistisk. Mer makt ble overført fra regionene til Moskva. Sikkerhetspolitiet økte sin makt. Det ble stadig vanskeligere å reise i Russland.

– Vestens sanksjoner mot Russland og deres mottrekk midt oppi dette er på en måte en fortsettelse av det samme, men med sterkere midler. Gjennom regimet med sanksjoner har begge parter malt seg opp i et hjørne. Det er vanskelig å komme ut av en politikk som skader begge parter, uten å tape ansikt, sier Dahle.

Men det fins håp

Heldigvis er det noen lysglimt og håp om en mulig forbedring av situasjonen.

– Russland overtok formannskapet i Arktisk råd våren 2021. De har gitt sterke signaler om at de ønsker å nytte sin periode til å øke samarbeidet i nord, forteller Dahle.

Han håper forholdet kan bedre seg.

– Russland er svært opptatt av å utvikle Den nordlige sjørute, sjøveien nord om Sibir. De har enorme utbyggingsprosjekt innen olje, gass, metall og mineraler i Sibir, men mangler gode transportveier ut til markedet.

I dette perspektivet forteller Dahle at det er interessant at Akvaplan-niva har fått en forespørsel fra Marine Research Center ved Lomonosov Moscow State University, som ligger under de statlige myndighetene, om å bidra til å lage en analyse av miljøforhold langs Den nordlige sjøruten.

Og med det et nytt forskningssamarbeid på tvers av landegrensene.

Å bli tatt på alvor

Seniorforsker Julie Wilhelmsen ser også ørsmå tegn til at forholdet mellom Russland og Norge kan gå i en mer positiv retning. Hun tror det i stor grad vil være avhengig av NATO og ikke minst amerikansk utenrikspolitikk.

– At Biden og Putin møttes i juni, er et godt tegn. Spesielt det Biden sa om at diplomati må inn i amerikansk utenrikspolitikk. Diplomati har en positiv effekt på Russland og kan lokke fram en mer pragmatisk side. Det å få sitte ved bordet og bli anerkjent, respektert og tatt på alvor, er viktig for Russland, sier hun.

Artikkelen er produsert og finansiert av Norges forskningsråd

Norges forskningsråd er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse artiklene fra Norges forskningsråd?

• 

  Sirkulær økonomi er like viktig som fornybar energi

• 

  Giftforskeren vil sandblåse Bergen

• 

  Hvordan kan naturen måles i penger?

• 

  Er det mulig å feire jul uten å overdrive?

• 

  Naturen er en buffer mot klima­endringene

• 

  Slik blir reisevanene våre etter pandemien

Les flere saker fra Norges forskningsråd her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER