Jakten på jaktkulturen

Tre sosiologer og en sosialantropolog har de siste årene løpt rundt i "dalstrøka innafor", klappet i hendene og ropt Åhhh! noen dager om høsten. Bakgrunnen er at de bruker elgjakten på indre Sørlandet som analyse av et lokalt fellesskapsrituale.

Publisert

- Vi skal ikke legge skjul på at det finnes mange typer feltarbeid hvor vi hadde oppnådd det samme, men da hadde det vært mindre morsomt å forske, innrømmer prosjektleder og forsker ved forskningsavdelingen på Diakonhjemmets høgskolesenter, Olaf Aagedal. Både han og de tre andre forskerne som er tilknyttet prosjektet, Arne Rolf Birketveit, Ånund Brottveit og Andreas Hompland, er selv fra Sørlandet og hadde et forhold til jakt før de startet undersøkelsen. Selv kaller de seg “elgpendlere”, utflyttere som kommer tilbake til hjembygda hver høst for å delta i det store karnevalet de ærlig innrømmer at elgjakten er. Prosjektet finansieres av Området for kultur og samfunn i Forskningsrådet.

Ved å delta i drivjakten, eller “klappjakta” som forskerne helst kaller den, får de en unik mulighet for å studere en av de få begivenheter hvor hele bygdesamfunnet deltar. I denne delen av landet eier mange grunneiere små biter av skogen. For at det skal bli jakt må folk i bygda, som ellers kanskje ikke har så mye med hverandre å gjøre, gå sammen. Jaktformen er i prinsippet den samme som steinaldermenneskene brukte: Skytterne sitter på post og venter på at elgen skal bli drevet fram mot dem av en manngard som klapper og brøler. Forskjellen fra steinalderen er mobiltelefonene, walkietalkiene, firehjulstrekkerne og de dyre jaktklærne.

Denne formen for jakt er storforbruker av folk, både kvinner, barn, gamle og elgpendlere kan delta. Elgjakten blir derfor den viktigste fellesaktiviteten i bygda i løpet av året. - Dette er en kultur og en fellesskapsform som er svært spennende å forske på. Jakten bygger på masse erfaringer og underforstått kunnskap. Det finnes et utall sosiale konvensjoner som ikke er direkte uttalte. Det er forutsatt at man forstår hvordan det hele foregår. Derfor er det fort gjort å bryte koden og “drite seg ut”, forteller Aagedal.

En sosial verdi

Noen av de sosiale konvensjonene er knyttet til en fornekting av den økonomiske og den arbeidsmessige delen av jakten. Hvis du tar med deg moderne byholdninger til tidsbruk på elgjakt og forlanger rasjonalitet, støter du på et tabu, mener forskerne. - Det blir som å spørre folk som du går på besøkt til, om hvor lenge besøket varer og når du kan gå hjem. Jakten blir betraktet som en sosial verdi. Å ville bruke tid på det sosiale er en måte å vise at du verdsetter fellesskapet i bygda på, forteller Agedal. Man bør heller ikke spørre om hvor mange kilo det blir på hver. - Det er som å spørre om prisen på det som ligger under juletreet.

Hompland er i likhet med de andre vokst opp i bygda hvor han har vært deltaker og observatør under jakten. Han har merket seg at under elgjakten blir statusen til folk i bygda fornyet. - Utflytterne kommer ikke som den de er, men som den de var. Alle er likemenn i jaktlaget, uansett om man er sentralbanksjef, forsker eller bonde. Her er det lokal kunnskap som er det avgjørende.

Et moderne fenomen

Vi tenker gjerne på det å høste av naturen i form av jakt som noe tradisjonelt og nærmest arkaisk. Elgjaktkulturen, med det omfanget og den organiseringen vi i har i dag, er imidlertid et moderne fenomen. Bakgrunnen er at tallet på elg har eksplodert. Før annen verdenskrig ble det skutt omtrent 2000 elg i året her i landet. I 1994, som var et toppår for elgjakten, ble det skutt 40 000 elg. Hompland antar at elgjakten i Norge gir omtrent 10 000 tonn kjøtt på årsbasis. Dette kjøttet finnes det ikke noe organisert omsetningssystem for, fordi det ikke selges kommersielt. Bakgrunnen er EØS-regler som forbyr slakterier å ta imot dyr som ikke er testet av veterinær før de blir skutt. Slaktingen foregår derfor i garasjer og redskapsboder rundt omkring på gårdene. - Når du ikke kan konvertere kjøttet til penger, blir det brukt til veldig mye annet, for eksempel å skaffe kontakter. Det å gi fem kilo elgkjøtt til noen, er virkelig en gunstbevisning. Men jakten skal også være til bygdas beste. Indrefileten fra elgen blir servert til alle på sankthansaften, forteller Hompland.

Den sosiale spenningen mellom dem som ønsker å gjøre jakten til en del av bondeøkonomien, og dem som mener at det skal være en allmennrett, skaper nye utfordringer og konflikter. Direktoratet for naturforvaltning ønsker å ta over organiseringen av elgjakten, noe bygdefolket er sterkt imot.

Sannhetens øyeblikk

Jakt handler i stor grad om å vinne eller tape ære. Skytterne har mest å vinne, men også mest å tape. De som går i skogen og brøler, risikerer ikke mye, men de har heller ikke mye ære å vinne. Rollene er klart fordelt: Kvinner og barn klapper og menn skyter. Bestefedrene sitter på vakt i fluktstolen ved riksveiene og passer på at elgen ikke går ut i veien. - Men elgjakten er ikke den machoverdenen som mange nok tror, sier Birketveit. - Jegerne har ikke forakt for viltet, heller respekt. Blir et dyr skadeskutt, vises det stor ansvarlighet og sympati. Det ligger mye ære i å felle dyret på en flott måte, med skuddene på riktig plass.

Jaktlaget prater også om dyrenes velferd: - Elgjakt er en av de få jaktformene hvor man skyter “dyrebarn”. Direktoratet oppmuntrer til kalveskyting for å regulere bestanden av elg. Det er tøft for en jeger å skulle skyte en kalv, også fordi den tåler mye. Når den blir skutt, skriker den på moren. Noen jegere får nervetrøbbel av dette. De vet også at moren vender tilbake til stedet lenge etterpå. Her blir hun stående og grynte, forteller Birketveit.

Det store elgfallet

Når elgen er i bakken samles alle ved elgfallet. Der tas matpakken fram. Nå skal skrotten åpnes og innvollene tas ut. - Dette er rituelt betonet og skal i følge uskrevne lover utføres av skytteren, sier Brottveit. Verken han eller de andre elgforskerne legger skjul på at de helst sitter i parkett B når dette skal foregå. - Utvommingen er overveldende. Jeg har opplevd skyttere som ikke har orket det. Gjør du feil og ødelegger noe av kjøttet, har du tapt mye av æren. Tapet av ære ble enda større for han som opplevde at en kvinnelig deltaker meldte seg frivillig til jobben. Hun var operasjonssykepleier, forteller Brottveit.