Ulikhetene gjør at vi overlever

Når vi får mer innsikt i genetikken bør vi også bli mer tolerante overfor ulikhet. Det mener Hans Krokan, en av Norges fremste spesialister på DNA og genreparasjoner.

Publisert

Det at kroppen effektivt kan vedlikeholde og reparere DNA, er helt avgjørende for at vi skal overleve. Skader i arveanlegget som ikke kan repareres, kan føre til mutasjoner som forårsaker celledød, økt kreftrisiko eller alvorlige syndromer. Men på den annen side: Om menneskets arveanlegg hadde vært helt perfekt, ville det ikke ha skjedd noen evolusjon.

-Vi mennesker er 99 prosent like. Det er de små forskjellene vi har i rekkefølgen i arvematerialet vårt som gjør at vi overlever som art. Det innebærer at vi ikke kan gjøre arvematerialet perfekt og at vi rett og slett må akseptere at noen er «avvikere», også når det gjelder atferd, mener Krokan.

Han er instituttleder ved Institutt for kreftforskning og molekylærbiologi ved Norges teknisk- naturvitenskapelige universitet og leder forskningen rundt DNA-reparasjonsprosesser. Forskningen ved instituttet ligger på høyeste internasjonale nivå. Det internasjonale ekspertpanelet som evaluerte biofaglig forskning i Norge gav instituttet karakteren «fremragende», som er den høyeste rangeringen.

Når «back-upen» svikter

Forskningen dreier seg om å finne ut hvilke mekanismer som hindrer arvestoffet i cellene å bli ødelagt, og som har betydning for forebygging av kreft og arvelige sykdommer. For arvestoffet vårt er nemlig så kjemisk ustabilt at det har en tendens til å gå i stykker til stadighet. - Hver dag skjer det faktisk flere tusen skader på vårt DNA. Men heldigvis har kroppen et omfattende apparat som setter i gang reparasjon og vedlikehold hver gang skader oppstår. Og hvis ett av sikringssystemene svikter, overtar ett annet. Men hvis også «back-upen» svikter, får vi sykdommer, forteller Krokan.

De siste årene er en rekke defekter innen DNA-reparasjon funnet å være den direkte årsaken til sykdommer hos mennesker. Alle former for kreft skyldes genetiske endringer (DNA-skader) som ikke er blitt reparert.

Hans Krokan og hans forskerteam var de første i verden som renset et DNA-reparasjonsgen, klonet og karakteriserte det. Reparasjonen har mange trinn. - Dette er målrettet grunnforskning hvor målet er å få fullstendig forståelse av hvordan DNA repareres, hvilke funksjon det har når det repareres og hva som skjer når det ikke repareres.

Medisinsk revolusjon

Jo mer forståelse forskerne får om reparasjoner av arveanlegget, jo mer selektivt kan man gripe inn ved behandling av sykdommer. Denne nye kunnskapen vil derfor endre dagens medisin radikalt. - Allerede i dag kan vi ved hjelp av gentester påvise enkelte kreftformer, f.eks. tykktarmskreft, som skyldes mangel på DNA-reparasjon.

Diagnostisering ved hjelp av DNA-tester vil komme til å bli stadig vanligere i årene fremover. Det vil også bli mulig å «skreddersy» legemidler som virker bare på ett bestemt gen. Ved kreft kan man for eksempel velge legemiddel avhengig av hva slags genetisk endring den enkelte pasienten har.

Krokan tror de nye behandlingsformene også vil endre sykehusene. - Sykehus vil i fremtiden likne mindre på sykehus. Gammeldags teknologi der pasienten har brystet fullt av slanger og elektroder, blir mindre vanlig.

Genbegrepet lite relevant

Nå når alle menneskets gener omsider er kartlagt, spør mange, deriblant Krokan, om genbegrepet i det hele tatt har noen relevans. - Det opprinnelige genbegrepet er ikke så interessant lenger. Det er riktigere å snakke om hvor mange genfunksjoner vi har. Hvert gen har fra ett til sju proteiner. Disse inngår igjen i mange ulike komplekse interaksjoner med hverandre, hvor det er innbakt mange funksjoner. Et fundamentalt trekk i fremtiden vil være at man oppdager at dette er mer og mer komplekst. Genbegrepet vil derfor endres.

Krokan synes det er komisk når folk gir uttrykk for at de er skuffet over at vi bare har dobbelt så mange gener som en bananflue. - Vi er da uansett mennesker. Trøsten får være at vi har mange flere funksjoner innbakt i hvert gen enn bananfluen.