Plagsomt ugress for økologisk dyrking

Ugress er en stor utfordring i økologisk landbruk. Høymolens invasjon på eng og beite skal bekjempes med nye metoder.

Publisert
Kubeite med høymole, en versting blant ugressartene. (Foto: Lars Olav Brandsæter)
Kubeite med høymole, en versting blant ugressartene. (Foto: Lars Olav Brandsæter)

Høymole

Høymole (Rumex spp.) innbefatter flere arter, hvorav vanlig høymole, byhøymole og krushøymole er de mest vanlige.

Høymole reduserer avling og kvalitet i eng/ beiter, og ansees som et svært problematisk ugras.

Høymole produserer nye skudd ved både frø i jorda, skudd fra rotbiter i jorda og sideskudd fra etablerte planter.

Det er dermed svært vanskelig å bekjempe innen økologisk produksjon, og prosjektet ”Kontroll av høymole i økologisk fôrproduksjon” har studert ulike metoder for bekjemping. Prosjektet ble avsluttet i 2010 og ledet av Lars Olav Brandsæter ved Bioforsk Plantehelse.

Den ser kanskje ikke så farlig ut, men ugressplanta høymole gjør stor ugagn på både eng og beite. Den reduserer avlingen og sprer seg i rekordfart med både sideskudd og frø som kan overleve mer enn 80 år i jorda.

To tredjedeler av jordbruksarealet i Norge består av grasmark, det vil si eng og beite. Høymolen er derfor viktig å bekjempe.

– Den er like problematisk for grasmarka som tørråte er i potet, og kålflue i kålvekster. Den er helt klart en versting blant ugressartene, forteller Lars Olav Brandsæter ved Bioforsk.

Han har ledet forskningsprosjektet «Kontroll av høymole i økologisk fôrproduksjon» som ble avsluttet i fjor. Nå er han travelt opptatt med å publisere de siste resultatene.

Mer økologisk fôr

Regjeringen har som mål at 15 prosent av matproduksjonen og matforbruket skal være økologisk i 2020. Økologisk fôr til husdyra våre står derfor helt sentralt for å øke andelen økologisk melke- og kjøttproduksjon i Norge. 

– Høymoleutfordringene er åpenbart én av flaskehalsene i forhold til å øke omfanget av økologisk landbruk, og her var det behov for mer kunnskap.

– I tillegg vil mye av kunnskapen fra et prosjekt som dette ha overføringsverdi til konvensjonell grasproduksjon, sier seniorrådgiver Kirsti Anker-Nilssen i Norges forskningsråd.

Kampen på enga er viktigst

Forskerne avdekket en del myter.

– Både i forskningsmiljøet og blant praktikere har det blitt foreslått at oppkutting av høymolas omfattende rotsystem, kombinert med dyp pløying, burde hindre skudd fra gamle røtter ved fornyelse av enga, sier Brandsæter.  

Gjennom en rekke forsøk ved Bioforsk-avdelingene i Valdres, på Tingvoll og i Tromsø fant forskerne ut at dette ikke var tilfelle. 

Derimot viste forsøkene at dyp pløying ned til 24 centimeter med godt skummeutstyr (forplog) på plogen, og bruk av dekkvekst var mer effektivt. Å bruke dekkvekst er å så en annen vekst, gjerne korn, sammen med engveksten.

– Bruk av bygg som dekkvekst var gunstig i bekjempelsen av ugresset. Dersom bygg sås sammen med gressfrø i enga, vil det gi et raskere plantedekke enn gress alene. Det reduserer oppspiring av høymole, sier Brandsæter.

Dyp pløying ned til 24 cm er effektiv bekjempelse av høymole. (Foto: Lars Olav Brandsæter)
Dyp pløying ned til 24 cm er effektiv bekjempelse av høymole. (Foto: Lars Olav Brandsæter)

Tidspunktet for etablering av ny eng viste seg heller ikke å ha stor betydning. Det hadde liten innvirkning om det skjedde på våren eller midt på sommeren, rett etter at første avling ble tatt.

Hvordan høymolefrø overlever i rundballer ble nøye studert. Fuktigheten i rundballene viste seg her å være avgjørende. Rundballer med gras som var fortørket hadde spiredyktige frø både etter to og seks måneders lagring.

Høymolefrø i rundballer hvor graset ble direktepresset hadde mye kortere levetid, i første forsøksår var det dødt allerede etter 2 måneder, mens det andre året var dødt etter 6 måneder.

– Høymolefrø som først har vært igjennom fordøyelsessystemet til kua overlever dessuten bare i liten grad vinteren i møkkakjelleren. Det er gjenværende frø og røtter på jordet som er det store problemet. Kampen mot høymole ute på enga er derfor viktigst, sier Brandsæter.

Syrebladbille med på laget

– I deler av prosjektet har vi gjort interessante funn som kan bli viktige i fremtiden, men hvor metoden i dag ikke kan anvendes direkte.

– Det gjelder særlig på biologisk kontroll av høymole ved hjelp av syrebladbille, for her mangler fortsatt den praktiske løsningen for bonden, fortsetter Brandsæter.

Syrebladbille og egglegging på høymoleplante. (Foto: Reidun Tommeresche)
Syrebladbille og egglegging på høymoleplante. (Foto: Reidun Tommeresche)

I kontrollerte felt satte de ut voksne individer og larver av syrebladbille, med gode resultater. Innsektene gnager på bladverket, og gjør livet vanskelig for høymola.

– Hvis man skal lykkes med biologisk kontroll av høymole vil det sannsynligvis være viktig å kombinere flere tiltak, som blant annet behandling med syrebladbille og en sopporganisme samtidig, gjerne kombinert med et konkurransekraftig grasgjenlegg.

Forskerne er overrasket over at forekomsten av en annen type høymole, nemlig krushøymole, ikke ser ut til å være så høy som forventet.

– Fra gårdsbruk over hele landet fikk vi tilsendt høymoleplanter. Vi fikk ikke inn en eneste krushøymole og dette overrasket oss ganske mye, sier Brandsæter.

De så at det var en svært sterk sammenheng mellom mengden kalsium i jorda og forekomsten av vanlig høymole. Mengden vanlig høymole økte også med mengden kalium i jorda.

Jakten på det svake punkt

Akkurat nå holder forskerne på å publisere genetiske studier som er gjort underveis i prosjektet.

De har kartlagt genetisk variasjon hos høymola, og jobber nå videre med å se om de finner noen sammenheng mellom genetiske variasjon og hvor stort høymoleproblemet er på ulike gårdsbruk.

Videre har de gjort studier for å finne høymolas såkalte kompensasjonspunkt, det vil si det svakeste punktet i plantens livssyklus. Dette har de gjort gjennom isotop- analyser hvor de har kartlagt transporten av næring fra rot til skudd, og omvendt.

– Når denne transporten snur er høymola på sitt svakeste, og mest følsom for bekjempelsestiltak.

Omfattende formidling

Høymole spirer opp fra gamle røtter. (Foto: Matthias Koesling)
Høymole spirer opp fra gamle røtter. (Foto: Matthias Koesling)

Nå gjenstår det å se hvordan bøndene vil bruke resultatene i praksis.

– Vi har sammen med Norsk landbruksrådgivning hatt nesten 40 møter med interesserte bønder og produsenter de siste årene.

- Det er klart at høymole er en stor utfordring, og at mange bønder av den grunn kvier seg for å legge om til økologisk produksjon.

– Vi håper at vårt forskningsprosjekt har klart å skape en bevissthet i næringen om viktigheten av å ha kontroll på høymola. Denne problemstillingen fortjener fortsatt mye oppmerksomhet fremover, avslutter Brandsæter.