– I utgangspunktet har vi god plass. Men etter hvert kommer flere interessegrupper på banen, med ambisjoner og ønsker om tilgang til de beste plassene for sine særinteresser, sier Bjørn Hersoug, professor ved Norges fiskerihøgskole, Universitetet i Tromsø.

Hersoug er prosjektleder for iKyst, et stort tverrfaglig prosjekt om integrert kystsoneplanlegging i samarbeid mellom forskningsmiljøer i Tromsø og Trondheim.

– I dagens situasjon må ofte avgjørelser fattes raskt fordi flere interessenter krever svar på kort varsel. Da kan det fort oppstå konflikter mellom ulike interesser, som turisme og friluftsliv, miljøvern, fiskeri og oppdrett, energiproduksjon, transport, olje og gass, sier Hersoug.

Plankaos

Det finnes planer som regulerer dette, som arealplaner og ressursplaner, sektorplaner, økosystemplaner og verneplaner. Men ifølge Hersoug er det et plankaos, med liten eller ingen samordning mellom planene.

Lokale planer kan overkjøres av nasjonale hensyn, og nasjonale hensyn kan forsinkes av lokal sendrektighet.

– Vi mangler for eksempel kriterier for hvilke områder som skal brukes til hva. Det trengs et system som kan sikre optimal tildeling av plass til ulike formål, blant annet for å oppnå størst mulig verdiskaping i aktuelle næringer, påpeker Hersoug.

System for bærekraftig bruk

Dette er utgangspunktet for at iKyst ble satt i gang i 2009, med Altafjorden, Lofoten/Vestfjorden og Sør-Trøndelag som forsøksområder. Målet er å utvikle kunnskapsgrunnlaget for planlegging og forvaltning i kystsonen, og tilhørende støttesystemer for bærekraftig bruk av områdene.

Prosjektet skal gå over tre år og involverer til sammen 25 forskere ved ulike forskningsinstitusjoner i Tromsø og Trondheim, og flere samarbeidepartnere fra kommune-/fylkesnivå, forvaltning og næringsorganisasjoner.

Til tross for mangler og problemer, Norge har i dag en velutviklet fiskerinæring med bestander i god forfatning, en verdensledende akvakulturnæring, en stor og lønnsom olje og gass-sektor og et velfungerende sjøtransportsystem, raskt økende kystturisme og stadig flere marine verneområder.

De ulike sektorene har altså klart seg rimelig bra.

Interessekonflikter

– Men når flere brukerinteresser melder seg, oppstår det nye utfordringer. Det mest nærliggende eksemplet er planene om oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen.

– Konflikter mellom tradisjonelt fiskeri og oppdrett, mellom oppdretts- og villaksinteresser eller mellom organisert turisme og fritidsbruk, er også aktuelle, sier Hersoug.

– Potensialet i kystsonen er stort, men det krever at vi greier å håndtere interessekonflikter mer rasjonelt. Vårt prosjektet har som mål å kunne bidra til det, understreker Hersoug.

Forskerne jobber nå for å utvikle indikatorer og et system for å samle kunnskap til bruk i planlegging og forvaltning.

De vil også finne ut hva som skal til for å implementere ny kunnskap i kystplanlegging, og legge til rette for at ulike interessegrupper engasjerer seg aktivt.

– Enkelte konflikter kan løses ganske enkelt. Hytteeiere vil for eksempel protestere mot planer om etablering av oppdrettsanlegg i nærheten av hytta fordi de frykter støy fra anlegget, men dette kan løses teknologisk når problemet defineres i samarbeid mellom teknologer og samfunnsforskere, forklarer Hersoug.

Flerfaglig tilnærming

– Vi trenger flerfaglig tilnærming for å kunne løse konflikter i kystsonen, forklarer Hersoug.

Derfor representerer forskerne i prosjektet ulik kompetanse og fagområder, som for eksempel biologi, teknologi, økonomi og samfunnsfag.

iKyst representerer et forsøk på å jobbe på tvers med slike problemstillinger. På den måten vil de få bedre oversikt over de ulike brukerinteressene og over dynamikken i bruken av kystsonen.

De vil kartlegge beste praksis når det gjelder planlegging i og av disse områdene, og utvikle en modell for kystutvikling som spesifiserer blant annet kunnskapsbehov, institusjoner og kriterier som må tas hensyn til.

Så langt har forskerne kommet godt i gang med studier både i Altafjorden, i Lofoten og på Sør-Trøndelagskysten.

– Noe av det mest slående er hvordan dynamikken i oppdrettsnæringen driver fram et behov for nye arealløsninger i kystsonen, sier Hersoug. 

– Det som var gode lokaliteter på 1970- og 1980-tallet, er ikke lenger like velegnet. Oppdretterne driver nå med større merder og har derfor behov for større dyp og bedre vannutskifting.

– Det medfører at det må forhandles – og reforhandles – om plass i kystsonen. Det er ikke alltid er like enkelt i et relativt tregt system som følger Plan- og bygningsloven.

Nye krav

Sykdomsbildet i oppdrettsnæringen, inklusive lakselusproblemet, bidrar også til å definere nye arealkrav. Det skjer for eksempel gjennom å stille krav til ulike soner, og ved forsøk på å opprette ”branngater” mellom ulike oppdrettssoner.

– Sist, men ikke minst vil utviklingen i retning av økosystemforvaltning sette helt andre krav til planleggingen, påpeker Bjørn Hersoug.

Men han er redd det kan bli vanskelig å gjennomføre, så lenge hver enkelt kommune bare er ansvarlig for ”sitt” kystområde som strekker seg en nautisk mil ut fra grunnlinja.

Lenker:

iKyst

Forskningsrådets programmer Natur og næring, Havet og kysten og Havbruk – en næring i vekst (HAVBRUK)