Både psykologiske, genetiske og medisinske faktorer kan ha betydning for effekten av smertebehandling.

Professor Stein Kaasa og hans kolleger ved Institutt for kreftforskning og molekylær medisin på NTNU, arbeider langs flere spor for å gi uhelbredelige kreftpasienter et bedre liv.

– Mange kreftpasienter underrapporterer smerte, sier Kaasa.

– De vil ikke innrømme overfor seg selv eller legen hvor vondt de egentlig har det. Resultatet er at de ikke får den behandlingen de har behov for.

En viktig psykologisk årsak til at pasientene ikke vil erkjenne smerten, er at kreftsmerter forteller noe om hvor langt fremskreden sykdommen er.

Underrapportering av smerte i en tidligfase skaper problemer senere. Smertelindringen blir best om vi kan trappe opp behandlingen gradvis, sier Kaasa.

Bedre smertemåling

Smerte er en subjektiv opplevelse, og utilstrekkelig smertelindring kan også skyldes at pasienten ikke får formidlet til legen hvor og hvor vondt han eller hun har det.

Kaasa og hans kolleger er svært opptatt av å få bedre instrumenter for å måle personers subjektive opplevelse av smerte.

– Vi prøver nå ut et dataverktøy som kan hjelpe pasientene til bedre rapportering av smerte.

– Ved hjelp av et interaktivt dataprogram og en pekeskjerm kan pasientene fortelle hvor på kroppen de har smerter, og gradere smerteintensiteten på en skala fra ingen smerte  til uutholdelig smerte.

Arbeidet med denne teknologien går parallelt med et forsøk på å etablere en internasjonal standard for selvrapportert smerte.

– Det brukes ulike metoder internasjonalt, noe som gjør det vanskelig å gjøre sammenlignende studier av smertebehandling, sier Kaasa.

Genetiske forskjeller

Morfin og andre opiater er bærebjelker i smertebehandling av pasienter med uhelbredelig kreft. Men disse midlene virker ikke likt, og like godt, på alle.

– Hvor mye smertestillende som er nødvendig for å få stillet smertene, varierer fra person til person. Morfin og andre opiater binder seg til opiatreseptorer i kroppen, og det ser ut til at noen har bedre utviklede reseptorer enn andre, sier Kaasa.

– Vi har for eksempel identifisert en genvariasjon som gjør at enkelte personer trenger to til tre ganger mer morfin enn en annen person.

– Det finnes også andre genetiske mekanismer som styrer omsetningen av morfin i kroppen, og med bedre kunnskap om disse, vil vi kunne gi den behandling som gir best effekt og færrest bivirkninger til den enkelte pasient.

Lindrende strålebehandling

Forskerne ved NTNU har også studert effekten av lindrende strålebehandling, og gjort viktige funn som har endret den kliniske praksis.

– Tidligere var det vanlig å gi 10 eller 15 behandlinger. Vi ville undersøke om det virkelig var nødvendig. Etter å ha gjennomført to randomiserte studier konkluderte vi med at én til to behandlinger var like effektivt som smertelindring, sier Kaasa.

– Dette er svært positive resultater. Strålebehandling er belastende for pasienten, og det er kostbart. At vi ikke lenger behøver å gi så mange behandlinger til hver enkelt pasient, innebærer at vi kan gi tilbudet til langt flere.

Forskningsrådet har hatt en strategisk satsing på kreftforskning i perioden 2000–2007, der dette prosjektet har fått midler. Satsingen videreføres nå for perioden 2008–2010.