At verden blir gammel får betydning for mer enn pensjonsutbetalingene våre. I alle verdensdeler - unntatt Afrika - kommer det om noen tiår til å være flere eldre enn det er barn.

– Utviklingen er dramatisk, fastslår den internasjonalt kjente generasjonssosiologen Gunhild Hagestad.

Medienes oppmerksomhet om verdens aldring dreier seg først og fremst om pensjoner og pleie. Men andre endringer kan bli like viktige. For hva vil skje med familielivet vårt? Og hvordan blir egentlig forholdet mellom generasjonene når mange av oss blir eldre og vi får færre barn?

Kina og Norge

Gunhild Hagestad er sosiolog og har hatt forskerstillinger og professorater både i Europa og USA. I FN har hun sittet i flere komiteer og har holdt en rekke foredrag om aldring.

I høst deltok Hagestad på Forskningsrådets velferdsseminar under EXPO i Shanghai. Der fikk nordiske og kinesiske samfunnsforskere høre Hagestads tanker om nettopp aldringsutfordringen.

Hennes kanskje viktigste poeng er at vi, i mye større grad enn vi selv tror, formes av våre staters velferdspolitikk. Dette er både Norden og Kina eksempler på.

Kinas ettbarnspolitikk er godt kjent. Uten den ville det i dag vært 400 millioner flere kinesere. Men Norden skiller seg også ut internasjonalt, vi har en velferdspolitikk som gjør oss klart forskjellige fra store deler av verden.

Norge som unntak

Lav dødelighet og lav fertilitet. Det er de to fenomenene som i vår tid setter sitt klare preg på befolkningen i mange land. Slik får vi en topptung befolkning i nesten hele verden, unntatt Afrika.

Kvinner får stadig bedre utdannelse, de blir mer selvstendige og de blir mer karrierebevisste. Kombinerer du det med de manglende velferdsordningene i mange land, har du mye av forklaringen på at kvinner ikke lenger ønsker å føde barn. Denne trenden ser forskerne i en rekke moderne samfunn.

Norden – og spesielt Norge – er unntaket fra regelen. Her får vi fortsatt mange barn.

Fattige føder barn

– Det er de fattigste i verden som nå føder barn. Dette bør vi være oppmerksom på, sier Hagestad. Hun vet at perspektivet kan virke elitistisk. Men hun mener det likevel er for viktig til ikke å bli snakket om.

 – Foreløpig er det en balanse mellom eldre og barn her i Norge. Dette tror jeg det er viktig at vi prøver å opprettholde, sier professoren som i dag har en forskerstilling ved Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) og er deltaker i et Nordic Centre of Excellence i regi av NordForsk.

Familie – et familieansvar

Kina har en av de raskest voksende eldrebefolkningene i verden. I følge en artikkel i tidsskriftet Research on Aging i 2009, vil andelen gamle i Kina være tredoblet innen 2050.

Norge og Kina er på mange måter motsatte ytterligheter når det kommer til familiepolitikk. Kinas familiepolitikk er at familien helt og holdent er et familieansvar.

I Kina finnes nesten ingen institusjoner for eldre og få av de som er gamle idag mottar pensjon. De fleste er derfor helt avhengige av familien – og tradisjonelt sett kvinnene. Men kvinnene er i større grad ute i yrkeslivet nå enn før. I tillegg blir familien som nettverk svekket som følge av urbanisering.

På grunn av mange år med ettbarnspolitikk – og 400 millioner «manglende» mennesker, vil Kina få et problem i fremtiden. Hvem skal ta seg av de gamle? Stadig flere ektepar vil bli alene om ansvaret for fire aldrende foreldre.

Generasjonsforhold

Europa utenom Norden er et godt eksempel på den samme utviklingen.

– I Italia vil det i 2050 være fire ganger så mange eldre som barn. Hellas, Spania, Portugal og mange andre land følger etter. Mens en spansk kvinne må ta seg av både barnebarna og de gamle foreldrene sine, har vi i Norge delt ansvaret mellom det offentlige og familien. Det er helt åpenbart den viktigste årsaken til at fertiliteten er så forskjellig, mener Hagestad.

At også forholdet mellom generasjonene preges av velferdsordningene, blir tydelig om man sammenlikner de nordiske landene med land i Sør-Europa.

– I Norge kan og har besteforeldre tillatt seg å være et «heimevern» for sine barn, fordi de kan trekke seg ut og inn av relasjonen. I et land som Spania, hvor det offentlige ikke stiller med den samme barneomsorgen, er dét en mye mer risikabel strategi, sier Hagestad.

Resultatet ser vi: Norske og nordiske besteforeldre tar sitt ansvar mer alvorlig, om vi sammenlikner dem med besteforeldre i andre europeiske land.

– I Norden har vi etablert eldreomsorg som et offentlig ansvar. Likevel er det svært sjelden at familiene ikke hjelper dem som trenger det.

Norden er unntaket på nok en måte: Overalt i verden er de eldre først og fremst kvinnenes ansvar. Unntatt i de nordiske landene. Bare her finner forskerne relativt små forskjeller i forventningene til hvor mye døtre og sønner skal hjelpe foreldrene sine, forteller velferdsforskeren.

Farlig utvikling

– Når segregeringen mellom unge og gamle blir tydelig, kan det bli farlig for et samfunn, mener Hagestad. 

– Vi kan få et samfunn hvor barn, voksne og eldre tilbringer enda mer av tiden sin i separate sfærer. Da forstår de hverandre ikke. Et mottrekk er å legge til rette for at barn og eldre bygger allianser. Men skal vi få til det, må samfunnet legge til rette for det.

De gamle er kvinner

Ved siden av den økende ubalansen mellom generasjonene, er det viktigste demografiske utviklingstrekket som preger verden i dag, den økende feminiseringen.

– Kvinner klarer seg ofte bedre enn menn i vår moderne verden. I de fleste land overlever kvinner menn. I Norge kan en jente som fødes i dag forvente å bli fem år eldre enn en gutt - 78 år versus 83 år. Ser du på de eldste eldre, er det i mange land dobbelt så mange kvinner som menn, også i Norge.

I Kina er forskjellene i levealder mindre. Der kan jenter forvente å leve til de er 75 og gutter til de er 71. Men i Russland lever kvinner i gjennomsnitt 12–13 år lengre enn menn, påpeker Hagestad.

– Russiske barn tror kanskje at alle gamle mennesker er kvinner. De ser knapt gamle menn.

Samfunnsforskere advarer

Hagestad holdt sitt foredrag i Shanghai bare noen dager før Kina kunne markere 30 år med ettbarnspolitikk.

Forbudet mot å føde mer enn ett barn per familie skulle vare i 30 eller 40 år. Nå sier kinesiske myndigheter at politikken vil fortsette til 2015. Men de åpner gradvis opp for unntak. En del par, særlig bønder, kan få flere barn. Myndighetene innser nå at ettbarnspolitikken vil få store ringvirkninger, både økonomisk og sosialt.

I august la Chinese Academy of Social Sciences (CASS) fram en overraskende rapport. Forskernes klare oppfordring til myndighetene var at de raskt bør gjøre slutt på ettbarnspolitikken. Folk bør heller oppfordres til å få flere barn, mener de kinesiske samfunnsforskerne.

CASS har nemlig funnet ut at det i årene som kommer, kan bli problematisk å få kineserne til å føde flere barn, selv om myndighetene skulle oppheve dagens strenge politikk. I viktige deler av Kina kommer kinesiske kvinner uansett til å føde færre enn 1,5 barn, advarer forskerne. For å beholde status quo i en befolkning, må kvinner i snitt føde 2,1 barn hver.