Penger, ikke plassering, viktig for overgrepsmottak

Det er ikke viktig om overgrepsmottakene er organisert på legevakten eller sykehuset. Det springende punktet er penger.

Publisert

De 23 overgrepsmottakene her i landet er dels lagt til legevaktene, dels til sykehusene. Både i sektoren og politisk diskuteres det hva som er best.

Ifølge forsker Ann Kristin Eide ved Nordlandsforskning er det ikke noe holdepunkt for å si at den ene forankringen er bedre enn den andre.

- Det som synes å være det springende punktet er finansieringen, sier Eide.

Flere av mottakene sliter med finansieringen som i dag foregår ved kommunal spleising. Der kommuner velger å ikke bidra, blir det problematisk for mottakene.

- Uten avklaring av ansvarsforhold og sikring av at intensjoner følges opp med penger, kan ikke veilederen for overgrepsmottakene gjøre annet enn å gi anbefalinger, uten noen garanti for at de følges, sier Eide.

Profesjon eller kompetanse?

Nordlandsforskning har evaluert overgrepsmottakene på oppdrag fra Helsedirektoratet. I sektoren pågår det en diskusjon om mottakene bør være forankret hos legevakten eller i helseforetak og sykehus.

En annen tematikk er hvorvidt søkelyset skal ligge på profesjoner eller på kompetanse, kvalitet og løsninger tilpasset lokale forhold.

Eide peker på at mottakene har bygget opp spesiell kompetanse som man ikke har råd til å miste.

- Dette arbeidet krever kunnskap som ikke kan erverves over natten, sier hun.

Ifølge rapporten er ikke variasjon mellom mottakene et problem. Problemet kommer der variasjonen skyldes pengemangel.

- Det fins overgrepsmottak som har bygd opp en velfungerende organisasjon og kompetanse både ved legevakt og helseforetak.

- Mange mennesker som jobber i sektoren understreker hvor viktig det er at de eksisterende ressursene ivaretas. Vår evaluering underbygger dette, sier Eide.

Fornøyde

De overgrepsutsatte som er med i undersøkelsen er svært godt fornøyd med hjelpen de har fått på mottakene.

Den har vært helt avgjørende for livet videre. Brukerne er tydelige på at de ikke bare ønsker akutthjelp fra mottakene, men også at det skjer oppfølging derfra.

- De blir møtt med bedre kompetanse og forståelse på overgrepsmottakene enn andre steder i hjelpeapparatet, sier Eide.

Hun påpeker at det er nødvendig å gjøre mottakene mer kjent. De fleste brukerne hun snakket med kjente ikke til at mottakene eksisterte før de selv benyttet seg av dem.

Enkelte mener at de ville kommet seg tidligere ut av forhold med misbruk dersom de hadde visst om mottakene.

Referanser:

Eide: “Å være eller ikke være” Brukerundersøkelse i tilknytning til evaluering av overgrepsmottakene i Norge (pdf), NF-notat nr. 1008/2013.

Eide m.fl.: “Det beste må ikke bli det godes fiende” En evaluering av overgrepsmottakene (pdf), NF-rapport nr. 11/2012