- 68-generasjonen blant litteraturforskerne har sett det som sin oppgave å restaurere Knut Hamsun ved å hevde at han var modernist og ved å underbygge todelingen av ham som poetisk geni og politisk idiot. Dette perspektivet synes jeg det er på høy tid å markere avstand til, sier Ståle Dingstad til forskningsmagasinet Apollon.

Markerte seg politisk

Dingstad har skrevet doktorgradsavhandling om forbindelsen mellom litteraten og politikeren Hamsun.

Hamsun brukte litteraturen til å markere seg politisk. Han kritiserte og ironiserte over utviklingen i det norske samfunnet. Denne negative kritikken er også det som preger romanene fra mellomkrigstiden som Dingstad har studert nærmere. Spesielt har han studert de to siste romanene til Knut Hamsun; Men livet lever (1933) og Ringen sluttet (1936). Mellomkrigsromanene er lite studert i forhold til Knut Hamsuns 1890-tallsdiktning.

- Hamsun nøyde seg ikke med å kritisere. Han ville også bidra positivt. Derfor støttet han opp om Hitler og nazistenes styre før og under krigen. Men her ender han opp som en kyniker i dagligspråkets betydning av begrepet. I rollen som nasjonal strateg applauderte han likvideringen av egne landsmenn, sier Dingstad.

Hamsun som kyniker

Etter nederlaget og rettsaken gikk Hamsun inn i rollen som den vise mannen og ble en kyniker i en mer filosofisk betydning av begrepet. Sine siste dager levde han som Diogenes i tønna, gammel og hvit i skjegget, fratatt alle mål og midler. I boken Paa gjengrodde Stier forsøkte han igjen å skille den politikken han hadde bedrevet fra den litteraturen han hadde skrevet. Men avhandlingen viser at skillet mellom poeten og politikeren Hamsun ikke lar seg opprettholde.

- Etter krigen lå hele Hamsuns politiske engasjement i ruiner, hele grunnlaget for hans gammel-realistiske holdning, nemlig tanken om å gå inn i samfunnet som dikter, å være poetokrat i Bjørnsons ånd. På disse ruinene har manså i ettertid forsøkt å bygge opp et annet bilde av Hamsu, nemlig som den som bryter med realistene, som eksperimenterer med litterære former og som er på høyde med det beste i modernistisk, europeisk litteratur, forteller Dingstad som sier seg enig i at dette er et forsøk på å løsrive mannen fra verket.

Kan ikke skille mellom bok og forfatter

- Ja, det er nettopp for å underbygge denne todelingen av Hamsun som poetisk geni og politisk idiot. Men noen idiot var han ikke. Man kan ikke stemple alle som stod på den gale siden under krigen for idioter. Poenget er at de ville en annen utvikling, de tapte til slutt og har ikke vært de som har kunnet skrive historien. Hamsun stod på den siden og gikk helt og fullt inn for det. Han spilte rollen som nasjonal strateg, men mislyktes heldigvis, sier Dingstad.

Avhandlingen har tittelen “De litterære strategier” og er en studie i Knut Hamsuns realisme. Den realismen Hamsun først hadde angrepet og stemplet som annenrangs litteratur i sine foredrag fra 1890-årene, tok han senere opp igjen og fornyet på sin måte. I de store romanene han ga ut i mellomkrigstiden, la han vekt på å fremstille norsk historie og norsk virkelighet. Det er en fremstilling som har stor underholdningsverdi og som samtidig markerer bestemte holdninger og verdier.

Les intervju med Dingstad i Apollon