Reineierne bygger opp reinflokken for å maksimere egen profitt og nedbeiter vidda, og reindriften er en flaskehals mot Finnmarks økonomiske utvikling.

Dette er en sannhet om norsk reindrift som forsker Kathrine Ivsett Johnsen mener får stå ubestridt.

–Da jeg startet med min forskning i 2012, midt i en omstridt prosess med reintallsreduksjon i Finnmark, var det veldig tydelig at myndighetene og reineierne hadde forskjellige måter å forstå både problemet og prosessen på, forteller Johnsen.

– Men mediene stilte ikke kritiske spørsmål til statens påstander, og reineiernes historie ble ikke belyst. Journalistene gjorde rett og slett ikke jobben sin – de etterså ikke makta.

Fersk studie

I vinter presenterte Johnsen funn fra sin doktorgradsavhandling om norsk forvaltning av samisk reindrift i Vest–Finnmark.

I løpet av en treårsperiode fra 2012- 2015 har hun gjennomført dybdeintervjuer og uformelle samtaler med reineiere og myndigheter.

Hun jobbet også en periode sammen med fire eldre reindrifsutøvere og to andre forskere for å undersøke ulikheter i forvaltningens og reindriftens kunnskap og verdensbilder.

Johnsen har også brukt skriftlige kilder som offentlige dokumenter, brevkorrespondanser og vitenskapelige artikler som grunnlag for avhandlingen.

Ubalansert

I tillegg har Johnsen overvært en rekke konferanser og seminarer om reindrift:

– Der er det som regel noen fra Landbruksdepartementet og noen forskere som forteller om hva som er rasjonell og bærekraftig reindrift. I den grad reineiere er invitert som foredragsholdere, er det som regel dem som støtter statens politikk. Reineiere som har andre perspektiver har mindre rom til å komme til orde.

Riktignok peker Johnsen på at norske medier har vært noe mer balansert i den pågående saken mellom staten og reineier Jovsset Ánte Sara – en sak som dukket opp i etterkant av hennes undersøkelser.

Der har staten krevd at Sara reduserer reinflokken sin fra omtrent 350 til 75 dyr innen utgangen av 2018. Sara har tatt saken til retten, hvor han vant i to instanser, men tapte til slutt i høyesterett.

Reineieren har nå fremmet saken sin for FNs menneskerettighetskomité i Genève, og venter på at saken blir ferdigbehandlet der. Men staten, derimot, vil ikke vente og krever umiddelbar slakting.

Lav tillitt til staten

Det er likevel ikke slik at alle reineiere motsetter seg staten og nekter å slakte.

– Av de som jeg har snakket med har jeg ikke truffet noen som var helt enig i alt det som forvaltningen sier, men mange har tilpasset seg politikken. Men alle har sagt at de ønsker seg mer reelt selvstyre for reindriften.

Som eksempel trekker Johnsen fram det første vedtaket i Reindriftsstyret i 2010 om å redusere reintallet i Finnmark. Da hadde reineierne og forvaltningen forhandlet seg fram til en reintallsreduksjon, men Landbruksdepartementet gikk inn og annullerte vedtaket – de ville ha enda lavere reintall.

Etter denne hendelsen kunne ikke reineierne lenger stole på at de ville bli hørt i beslutningsprosessen, ifølge forskeren. Det ble hardere fronter og tilliten mellom reineiere og myndighetene ble veldig dårlig. Myndighetene la ansvaret for manglende reintallsreduksjon på reineierne.

Er det egentlig overbeite på vidda?

I over 100 år har den norske staten vært bekymret for overbeite og for mange reineiere i Vest-Finnmark. Og siden 1970-tallet har myndighetene brukt ulike forskrifter og subsidieordninger for å gjøre reindriften økonomisk effektiv gjennom å redusere antall rein. Men i Vest-Finnmark har ikke staten lyktes i å redusere reinbestanden i henhold til egne mål, delvis på grunn av motstand fra reineierne.

Flere forskere har i de senere årene begynt å stille spørsmål om statens påstander om overbeite egentlig stemmer.

NMBU-forsker Tor A. Benjaminsen er en av dem som mener at de ikke finnes noen overbevisende dokumentasjon på at næringen ikke er økologisk bærekraftig.

Han viser til beiteundersøkelser fra 1998, 2005, 2010 og 2013, som inngår i et overvåkingsprogram utført av Norsk institutt for naturforskning (NINA), som viser at det var betydelig mer lav i reinbeiteområdene i 2013 enn da overvåkningen startet i 1998.

– Men med statens politikk om å redusere reintall og antall reineiere, spesielt i Finnmark, er det kanskje ikke så merkelig at disse ubehagelige faktaene ikke nevnes i stortingsmeldingen, skriver Benjaminsen i en kronikk på nrk.no. Stortingsmeldingen som han refererer til er den om reindrift (2016-2017) som stadfester behovet for slakting og reduksjon av reintall på grunn av overbeite.

NINA-forskerne forklarer imidlertid at den gode lavdekningen utover 2000-tallet «kom av lavere reintall rundt årtusenskiftet, samtidig med at sommernedbøren økte betraktelig på Finnmarksvidda sammenlignet med siste 30-årsnormal for nedbør (1961-1990)», i en relatert debattutveksling tidligere i 2019 i avisa Nordlys.

Media og politikere gjentar statens argumentasjon

– I mine studier har jeg sett at media og politiske partier har tendens til å gjenta forklaringene fra myndighetene, for eksempel at reineierne ikke evner å ta hånd om sin egen framtid. Også her blir det stilt få kritiske spørsmål til om dette faktisk er tilfelle, sier Johnsen.

Hun trekker igjen fram reintallssaken fra 2010: Regionsavisene i Finnmark omtalte noen få ganger at departementet instruerte reindriftsforvaltningen, men de kritiske spørsmålene manglet både i media og blant politikere.

Har du noen tanker om hvorfor reineiernes perspektiver blir usynlige?

– Det har med makt å gjøre. Forskere og byråkrater bruker en fagterminologi som tas inn i den politiske debatten, men som kan virke fremmed for en reineier. Det skrevne ord blir vektlagt mer enn det som blir sagt muntlig. Hvis man ikke så godt håndterer formen, og ikke er vant med rammene for å delta i den offentlige debatten, så er det vanskeligere å bli hørt.

– Statens framstillinger blir oppfattet som objektive og rasjonelle, reineiernes som subjektive og opportunistiske.

Reindrift er mer enn kjøttproduksjon

Statens overordnede mål er, ifølge Johnsen, bærekraftig kjøttproduksjon. For reineierne, derimot, er kjøttproduksjon ett av mange hensyn som driver reindriften. For dem handler det også om å ha en drift og en reinflokk som er tilpasset landskapet og klimaet de opererer i, typen beiter de har tilgang til, og den lokale rovdyrutfordringen.

Reineiernes økonomi, tilgang på arbeidskraft og slakterier, kjøttpriser, familiesituasjon, og tillit til myndighetene, påvirker også størrelsen og sammensetningen av flokken.

I dag står reineiere over hele landet i tillegg ovenfor økt press fra infrastruktur – vind- og vannkraft, hyttefelt, gruvedrift og generell urbanisering – i beiteområdene. Det truer en historisk samisk reindrift som i Norge dateres tilbake til minst 1600–tallet, og noen hevder til og med tilbake til vikingtiden.

Ifølge norsk lov kan bare samer eie rein, med unntak av noen områder i sørlige deler av landet. 73 prosent av samiske rein er i Finnmark, og mer eller mindre hele fylket er definert som reindriftsområder.

Vestlig verdensbilde

Hva mener du med at «statens styring av reindriften fremmer en reindriftspraksis basert på vestlig kunnskap og et vestlig verdensbilde», som du skriver i avhandlingen?

– Det handler om hvordan man forstår årsaksammenhenger. Myndighetene måler bærekraftig reindrift ved å se på slaktevekter og produksjonsvolum. Noen forenklinger må riktignok til i forvaltningen, men i denne sammenhengen blir styringsmålene rigide – det skal være markedsorientert – noe som bare framstiller én verdi av reindrift.

I samisk tradisjon er reindriften et levesett med kulturelle aspekter, i tillegg til å være viktig økonomisk.

– Det er også viktig å huske på at reineiere rundt om i landet kan ha veldig ulike lokale forhold. Tap på grunn av vanskelige vintre, rovdyr eller andre forstyrrelser vil variere fra år til år. Da er det vanskelig å forstå at det er én standard som gjelder for hele landet til enhver tid. Mens staten mener reineierne til enhver tid skal ha full kontroll over flokken, ser reineierne på flokken som en del av naturen som styres av egne biologiske behov, sier Johnsen.

Skaper vinnere og tapere

Les også: Forskeren forteller

Lokalkunnskap styrker styringa av nasjonalparkane

Den statlige styringen av samisk reindrift skaper vinnere og tapere i den samiske reindriften, mener hun.

Dette forklarer forskeren med at det finnes flere reineiere enn siidaandeler – altså konsesjoner for å drive med reindrift: Det å drive med rein er ikke lenger bestemt fra hvor dyktig man er, men av tilgang til konsesjoner og statlige subsidier.

Lederen av en siidaandel har myndighet til å bestemme hvem som kan ha rein i andelen, vedkommendes reintall, hvilke dyr som skal slaktes og fordelingen av subsidier.

– Dette går på tvers av samisk forståelse der alle har full råderett over egne rein. Konsesjons- og subsidieordningene skaper en ny maktbalanse internt, og det er uheldig, sier Kathrine Ivsett Johnsen.

Referanse:

Johnsen, K.I. : Motstridende kunnskap, konkurrerende verdensbilder: Norsk forvaltning av samisk reindrift i Vest-Finnmark, Norge. Doktorgradsavhandling ved NMBU - Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (2019)