Stillehavsøstersen er en fremmed art som invaderer badestrendene til fastboende og hyttefolk på Skagerrakkysten, i Oslofjorden og langs kysten av Sørlandet. Den knebler blåskjellforekomster og danner steinharde og sylskarpe tepper i idylliske viker med bløt bunn.

Økosystemer i gruntvannsområder endrer karakter etter hvert som østersen slår seg ned og fortrenger eller forsurer livet for de stedegne artene. Siden utbredelsen er størst ned til to meters dyp, er de skarpe skjellene også en plage for folk som bruker strandsonen til å bade eller kose seg. Stillehavsøstersen bryr seg ikke om hvorvidt stedet er privat eller tilhører fellesskapet. Den har alt slått seg ned, og ser ut til å trives i flere verneområder og marine nasjonalparker.   

Snart er de overalt

Stillehavsøsters er en ny art i norske farvann. Det fantes ikke offisielle registreringer før i 2005, men arten ble påvist i Vestfold et par år tidligere. Det er ikke gjort total systematisk kartlegging av stillehavsøsters i Norge. Havforskningsinstituttet, NIVA og lokale aktører har imidlertid registrert data fra en rekke steder de senere årene.

Grove bestandsanslag fra 2015 antyder at det finnes minst 30 000 tonn stillehavsøsters langs kysten. Innen fem til ti år forventes det at bestanden på Skagerrakkysten øker til mellom 100 000 og 300 000 tonn. I tillegg er det sannsynlig at bestandene på Vestlandskysten øker kraftig og sprer seg nordover.

Formerer seg raskt og mye

Under gunstige forhold har stillehavsøsters et stort potensial for reproduksjon. Det tar bare ett år før de blir kjønnsmodne, og hvert individ kan produsere opptil 200 millioner egg. Gytingen skjer typisk etter en periode på fire til åtteuker med gunstig vanntemperatur (18 °C).

Larvestadiet varer i tre uker, og i løpet av denne perioden kan de drive langt av sted før de slår seg ned og danner opphav til nye populasjoner.  

Stopp en hal!

Stillehavsøstersen er svartelistet. Ifølge Miljødirektoratets handlingsplan mot stillehavsøsters fra 2016, er det ikke realistisk å utrydde stillehavsøstersen fra norskekysten. Det går kanskje an å hindre etablering av bestander i nye områder ved å samle inn østers i regi av myndighetene eller ved lokale initiativ, men selv med dagens volum vil det være en svær oppgave med høye kostnader.

Det anslås at vi må fjerne minst 25 prosent av skjellene for å holde bestanden i sjakk. Noen få år fram i tid vil det være snakk om å fjerne minst 25 000 tonn stillehavsøsters per år. I Norge blir det bare spist 50-100 tonn pr år. Det er åpenbart at det norske folk ikke kan klare å svelge unna 250 ganger så mange rå østers. Så hvilke muligheter har vi?

Må ofre mye for å la dem leve

Et alternativ er å la stillehavsøstersen få leve sitt liv i fred. Da må vi tåle at andre arter forsvinner og at økosystemer endres. Folk som absolutt må benytte kystområder der østersen finnes, får beskytte seg så godt de kan, eller fjerne skjellene lokalt på eget initiativ. Andre vil kanskje erfare at hytte- og friluftsliv i fjellet eller innlandet er et godt alternativ som kan by på mange flotte opplevelser.

De færreste er vel interessert i å gi opp fritidsaktiviteter knyttet til sjø og strand bare fordi en fremmed art tvinger seg på. Kampen bør derfor tas opp.

Vil være vanskelig å ødelegge dem

Stillehavsøsters kan samles og dumpes i sjøen på dypt vann eller deponeres på land, men slike løsninger byr på flere utfordringer. Ikke bare når det gjelder lovverk, som forurensningsloven, men vi må også tenke på mottakskapasitet, kostnader og ikke minst metoder for oppsamling og behandling.

Det er urealistisk å håndplukke 25 000 tonn skjell per år. Maskinell oppsamling må gjøres skånsomt slik at ikke andre dyr og planters livsvilkår blir forverret. Trolig må det utvikles metoder og nytt utstyr tilpasset norske forhold. Det er få steder i Norge der man kan hente skjell med bulldoser eller gravemaskiner slik man ser i enkelte store, europeiske gruntvannsområder.

Men vi kan bruke dem til noe positivt

Kommersiell utnyttelse kan være en løsning på problemet, men det fordrer et utstrakt samarbeid mellom næring, forskning og forvaltning. Det er flere problemstillinger som må løses, og forhold som må tilrettelegges, før østersen kan gi både miljøgevinst og økonomisk utbytte for næringsaktører som satser.

Det blir for omfattende å nevne alle forhold her, men det første som må avklares er hvem som har eiendomsrett til østersen. Det må også bli klart om grunneieren kan pålegges å fjerne en svartelistet art i sjøen, slik naturmangfoldloven gir anledning til på land. Det vil være lite effektivt å rense et område for skjell hvis naboeiendommen er et fristed for gytende stillehavsøsters.

Skånsomme, maskinelle høstemetoder må utvikles, enten skjellene skal destrueres eller selges. Det må etableres logistikksystemer og mottak der levende skjell kan samles, renses, sorteres og klargjøres for transport til markedet for levende østers, eller til prosessanlegg for videre bearbeiding. Hvis skjell skal utnyttes til mat, vil det være behov for å holde dem i lukkede anlegg inntil vi kan garantere at de er trygge for algegifter, virus og forurensning. For små skjell må destrueres eller oppbevares til de når markedsstørrelse. Hvis en svartelistet art skal kunne behandles slik som skissert over, må det gis unntak fra eller foretas endringer av dagens regelverk, spesielt forurensningsloven og akvakulturloven.

Østers kan være god mat – og vi blir stadig minnet på at mat ikke skal kastes. Da bør vi i alle fall ikke la regelverket hindre oss i å utnytte denne ressursen.

Noe for sjømatelskere?

Siden stillehavsøstersen består av mer enn 20 prosent bløtdeler, vil årlig høsting av 25 000 tonn bidra med 5000 tonn spiselig vare som i sin helhet kan utnyttes til mat eller fôr.  

Et alternativ er selvfølgelig å sende østersen vår ut på verdensmarkedet der den møter fem-seks millioner tonn slektninger, hvorav cirka 700 000 tonn er stillehavsøsters. Selv om vi klarer å selge levende østers til utlandet, er det sannsynlig at dette markedet kun vil ta imot «perfekte» skjell.

Mange skjell vil være for små eller store, eller ha form og utvekster som gjør dem vanskelig å selge. Disse skjellene må også fjernes fra kysten vår, om vi skal kunne begrense utbredelsen av stillehavsøsters.

Hent kunnskap, og tenk nytt

Nå må vi brette opp ermene, både myndigheter, næringsliv og forskere. Sammen må vi skaffe oss mer kunnskap om inntrengeren. Vi må lære mer om biologi, spredning, overføring av sykdom og påvirkning av andre arter. Dessuten må det legges ned en betydelig innsats i markedsforskning og produktutvikling hvis alt tilgjengelig råstoff skal kunne brukes til mat som forbrukerne vil ha.

Hvis næringsaktører slippes til, vil vi trolig få se et bredt utvalg av bearbeidede østersprodukter. Nylig så vi at fire driftige jenter fra Kragerø Miljø og Østers UB fikk andreplass i NM for ungdomsbedrifter med sin østerssaus. Jentene fikk en ide om å bevare miljøet og samtidig teste muligheten for kommersiell utnyttelse av stillehavsøstersen, som var i ferd med å invadere deres lokale friområder. Hvis mange nok eller store nok aktører følger jentenes eksempel, vil vi kanskje klare å holde bestanden i sjakk og få tilgang spennende, nye produkter.

Uansett om det blir produsert mat, fôr eller andre produkter av østersens bløtdeler, må store mengder skall håndteres forsvarlig. Det må etableres deponier, eller det må utvikles prosesser, slik at skallet kan nyttiggjøres.

Forskning kan gi svar på om stillehavsøstersen inneholder komponenter som kan renses og benyttes innen finkjemi, farmasi, kosmetikk eller andre forretningsområder med god betalingsvilje. Hvis det er tilfellet, vil det forhatte dyret kunne gi oss både mat og grunnlag for lønnsom virksomhet.