Utviklingsminister Erik Solheim skrev onsdag under en avtale med det norske Regnskogfondet, om at Utenriksdepartementet skal finansiere fondets storsatsning i Amazonas med 69 millioner kroner.

Ambisjonen er å sikre effektiv beskyttelse av fem store regnskogsområder, tilsvarende 2,5 ganger Norges areal.

- Rent praktisk skal vi verne regnskogen gjennom å støtte arbeidet til en rekke lokale miljø-, rettighets- og urfolkorganisasjoner i Brasil, Peru, Bolivia og Ecuador, forteller Lars Løvold, daglig leder for Regnskogfondet.

Regnskogfondet har lenge drevet sitt vernearbeid gjennom samarbeid med urbefolkning og lokale krefter, for eksempel i Brasil.

Ettersom flere av de verneverdige områdene ligger på tvers av nasjonale grenser, blir det nå en utfordring for Regnskogfondet å overføre denne allerede vellykkede strategien til nye land.

Nytt fokus

Løvold mener samarbeidsavtalen med Utenriksdepartementet er nyskapende også på en annen måte:

- Regjeringen satser nå på miljøarbeid i sin bistandspolitikk. Miljø, med høy vekt på naturressurser og biodiversitet, er faktisk en av de fem viktigste prioriteringene.

For Regnskogfondet har det fram til nå vært et problem at så godt som alt norsk bistandsarbeid har vært rettet mot Afrika. Fondet har derfor hatt problemer med å kunne videreutvikle til sitt arbeid på andre kontinenter. Dette er nå i ferd med å forandre seg.

- Afrika er fremdeles førsteprioritet, men det har nå skjedd et reelt skifte, ved at Erik Solheim personlig har engasjert seg i problemene i Sør-Amerika, sier Løvold.

Det er dette skiftet vi nå ser resultater av.

Indianerne verner best

- Nyere studier fra Amazonasområdet viser at etablering av urfolksterritorier er det mest effektive tiltaket for å bevare regnskogen, fortsetter han.

Dette er langt mer effektivt enn å kjøpe opp regnskog for vern.

- Erfaringene viser at de indianske territoriene fungerer som den overlegent beste beskyttelsen mot avskoging. Det er slående at den interne avskogingen i indianerreservatene er lavere enn i nasjonalparkene.

- Og det til tross for at indianerne selv har lov til å hugge trær - dog ikke i kommersiell sammenheng - og drive jordbruk, mens ingenting skal røres i en nasjonalpark.

- Dette skyldes at når indianernes kollektive landrettigheter anerkjennes, som i Brasil, tenderer de til å forsvare regnskogen som leveområde for sine barn og barnebarn, mener Løvold.

- Trygge landrettigheter løser ikke alle problemer, men det gir det beste grunnlag for å samarbeide med lokalbefolkningen om langsiktig forvaltning og fornuftig bruk av naturressursene.

Regnskogfondet har plukket sine verneområder ut fra flere kriterier. Dette er områder med gode forutsetninger, i form av allerede eksisterende reservater og parker, og med høy biodiversitet.

Like viktig har det vært at dette er områder Regnskogfondet allerede har jobbet i i en årrekke. De har altså godt etablerte samarbeidspartnere, som de stoler på, fullt og helt, noe som gjør at Løvold slett ikke er redd for at pengene skal forsvinne i et hull av byråkrati og korrupsjon.

Det største problemet

Men hvor langt kommer vi egentlig med 69 millioner kroner?

- Det er klart at 69 millioner ikke er noen kjempesum i denne sammenheng. Men måten vi bruker pengene på, vil gjøre at vi vil få ekstremt mye igjen for dem.

- Men, for all del, det bør abslutt brukes mer penger på vern av regnskog. Ødeleggelsen av regnskogen er tross alt dette et av mest dramatiske miljøproblemene på landjorda, kanskje vi til og med kan si DET største globale miljøproblemet, sier Løvold.

Klimaforandringene er også et formidabelt problem, og er nært knyttet sammen med regnskogpoblematikken. Men forandringer i klimaet kan vi, i hvert fall teoretisk sett, gjøre noe med.

- Det forsvinner derimot 150 000 kvadratkilometer regnskog årlig, tilsvarende halvparten av Norges areal. Sammen med dette, forsvinner artenes levesteder og artene selv. Et utdødd art er borte for alltid. Skadene er uopprettelige i menneskehetens tidsperspektiv