Gullpadde, svart, vest-afrikansk neshorn og hawaiisk kråke er alle forsvunnet fra jordens overflate i løpet av de siste årene. Neste på lista kan være orangutang, elefant og sverdfisk.

I World Wildlife Funds årsrapport fra 2016 heter det at: «Vi mister allerede arter i en hastighet som er i samsvar med en sjette masseutryddelse».

Jorda har til nå opplevd fem masseutryddelser. Mest kjent er hendelsen som tok livet av dinosaurene, mest sannsynlig en meteoritt som traff Yucatán-halvøya i dagens Mexico for rundt 66 millioner år siden.  

Nedslaget førte til ekstreme klimaendringer som utryddet mye av dyre- og plante livet på planeten, deriblant de myteomspunne dinosaurene.

Denne gangen er det vi som er meteoritten. 

En moralsk forbrytelse

Hvis Norge har en nasjonal talsperson for farene ved artsutryddelse, er det biolog Dag O. Hessen ved Universitetet i Oslo. 

Biologiprofessoren har i en mannsalder jobbet med spørsmålet om hva som skjer med verdens dyr og planter – hvorfor, og hva vi som mennesker og samfunn kan gjøre med det.

– Artsutryddelse er et ugjenkallelig tap og en moralsk forbrytelse både overfor arten og våre etterkommere, sier Hessen.

Hessen er imidlertid ikke enig i at vi er inne i en masseutryddelse – ennå.

– Vi er heldigvis ikke der. Men hvis vi ikke gjør noe for å redusere vårt økende fotavtrykk på planeten, kan vi ende opp med den sjette utryddelsen på sikt, mener Hessen.
Å tallfeste tap av arter, er en vanskelig øvelse. Mange arter er fortsatt ukjente. Det er komplisert å skille mellom ulike arter av mikroorganismer. 

• Les også denne saken i Apollon: Mange bier er forsvunnet fra Norge

– Vi har imidlertid klare tall på bestandsnedgang både av høyere dyrearter og insekter. En fersk studie beregnet en nedgang på 50 prosent av verdens dyrebestander i løpet av de siste 40 år. 

Men det er forskjell på bestandsnedgang og artsutryddelse, understreker professoren. 

– Mens bestandsnedgang handler om at det blir færre individer av en fremdeles eksisterende art, er artsutryddelse bortfallet av alle individene av en art – artsdød.

Vi som lever i dag, må forberede oss på å dø i en verden som er halvparten så rik på plante- og dyreliv som den vi ble født inn i.

Hessen er overrasket over at så mange arter nå er truet.     

– Det er underlig at arter som har vært her så lenge og klart seg så godt, sliter så kraftig som de gjør nå. Amfibiene er et tankevekkende eksempel. De har eksistert i nær 400 millioner år, men er nå i kraftig tilbakegang verden over.

Menneskets tidsalder

Begrepet «den sjette masseutryddelsen» ble kjent da boka «The Sixth Extinction» ble en internasjonal bestselger for fire år siden.  

Boka gjorde forfatteren Elizabeth Kolbert til pulitzerprisvinner, og ble kåret til den beste sakprosaboka noensinne av den britiske avisa The Guardian. Kolbert åpner sin bok med historien om Panamas gullfrosk. Engang en tallrik karakterart for landet, nå trolig helt utryddet. 

– Utryddelsestakten for amfibier er anslått til 45 000 ganger høyere enn «den naturlige», forteller Hessen.

Selv om han mener Kolbert tar for hardt i, var det Hessen som skrev forordet til den norske utgaven av boka. 

• Les også i Apollon: Svekket livsgrunnlag for fossekall og røye

– Det er en uhyre viktig bok fordi den har fått øynene opp hos mange for hvordan vi påvirker verdens mangfold og økosystemer. Ikke av vond vilje, men på grunn av kortsiktighet, grådighet og manglende kunnskap. 

Selv om mennesket er bare én av artene på Tellus, former vi planeten i langt større grad enn alle andre arter til sammen.

Dette har ført til at forskere de senere årene har blitt enige om at vi nå befinner oss i en helt ny geologisk periode – antropocen, som skal etterfølge holocen, perioden etter siste istid.
– Antroposentrismen – mennesket først – har mye av skylden for klimaendringer og artsdød. Hva godt kan det komme av at vi nå innfører en ny, geologisk periode oppkalt etter oss selv?

– Mennesket er blitt så dominerende på jorda at vi har skapt vår egen geologiske epoke. Antropocen er et godt begrep. Det er imidlertid en slags herostratisk berømmelse i det å få denne epoken oppkalt etter oss, mener Hessen.

Hva tar livet av dyrene?

Anne Sverdrup-Thygeson er bevaringsbiolog ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås.  Hun har nylig gitt ut boka «Insektenes planet» med undertittelen «om de rare, nyttige og fascinerende småkrypene vi ikke kan leve uten».

– Vår stadige vekst i areal- og ressursbruk gjør at bestander reduseres, arter forsvinner og dyre- og plantesamfunnene på kloden endres. Dette kan skape dominoeffekter som vi ikke vet konsekvensene av. Vi bruker arealene stadig mer intensivt. Det betyr færre levesteder. Mindre intakt regnskog i tropene. Her hjemme betyr det færre blomsterenger i jordbrukslandskapet og mindre arealer med naturskog, der gamle og døde trær får fylle sin rolle som drabantbyer for insektmangfold. Mer intensiv arealbruk innebærer også mer kunstig lys, noe som påvirker mange insekter, forteller Sverdrup-Thygeson.

– Et verneområde er ingen øy. Området påvirkes fra utsiden – både gjennom globale endringer i klima og mer direkte, som når fremmede arter sprer seg inn i verneområdet fra kantene.  Det er ikke så enkelt at vi bare kan sette en «osteklokke», i form av vern, over noen små arealer og tro at naturen der vil utvikle seg helt upåvirket av endringer i landskapene rundt.

En tysk studie fra i fjor sjokkerte en hel forskerverden. 

– Her så man på insekter i mer enn 60 verneområder, som lå som frimerker i et til dels hardt utnyttet jordbrukslandskap. Det viste seg at det biologiske mangfoldet var dramatisk redusert. Biomassen av insekter var redusert til bare en fjerdedel av det den var for 30 år siden. 

Forskerne er ikke sikre på årsakene til at insektene går tilbake, men antakelig er det flere samvirkende faktorer – sprøytemidler påvirker insektene negativt også i omgivelsene rundt selve åkeren, intensiv arealbruk gir færre restarealer der insektene trives, og endret klima kan gi ekstra utfordringer på toppen av det hele. 

Alt henger sammen med alt i naturen. Og alt henger sammen med oss mennesker. 

– Det fins ikke én flik igjen av jorda som ikke er påvirket av mennesket, forteller Sverdrup-Thygeson. 

Et nytt Pangea

Landdyr kan i utgangspunktet ikke krysse et hav, mens havdyr ikke kan krysse kontinenter.

I et foredrag til ved Williams college i Massachusetts i 2016, sa Elizabeth Kolbert: «(…) Biologisk sett skaper vi i dag en ny Pangea. En mer homogen verden enn vi levde i tidligere». Pangea er det såkalte superkontinentet, som eksisterte for mellom 200 og 300 millioner år siden, og som omfattet mesteparten av den kontinentale jordskorpen.

– Oppdagelsesreisende på havet brakte katter, rotter og andre rovpattedyr til øyer der livet hadde gått sine egne veier. Det betød slutten for mange øyarter, som hadde utviklet seg uten slike fiender – og dermed aldri hadde hatt behov for å prioritere relevante forsvarsmekanismer, som det å kunne fly sin vei, forteller Sverdrup-Thygeson.

• Les også denne saken i Apollon: Noahs ark for ville planter

Hun nevner et eksempel der artsforflyttelse har gått helt galt. 
– Mørk jordhumle ble innført til Sør-Amerika, der humlen skulle forbedre pollineringen i frukthager og drivhus. Det var jo i utgangspunktet en fin tanke – å bruke insektenes fantastiske evne til effektiv bestøving av våre matplanter. Men den mørke jordhumla trivdes godt, og nå sprer den seg langt utenfor frukthagene – ut i naturen, utenfor vår kontroll.

Der fortrenger den de hjemmehørende humlene, som den digre, pusete, rødpelsete Bombus dahlbomii, antakelig verdens største humle. 

Den innfødte amerikanske humla tåler ikke sykdommene som den europeiske kolonisten bringer med seg. 

– Lyder det kjent? Slik urbefolkningen i Amerika døde i hopetall i møtet med europeernes sykdommer, er kjempehumla nå i ferd med å bukke under for jordhumlas parasitter.

Snart kan verdens største humle være borte, og da for alltid.

De sære og spesialiserte artene taper i kampen mot generalistene – arter som har brede nisjer og som trives og blir tallrike overalt. 

– Dette fenomenet, biotisk homogenisering eller artsforflatning, er altfor lite kjent. Artsmangfoldet blir stadig likere på tvers av områder. Da nytter det ikke bare å telle arter på et sted når vi skal vurdere om naturen der har det bra. Selve sammensetningen av arter i et samfunn, og artenes innbyrdes dominansforhold, kan være vesentlig for hvordan de økologiske funksjonene ivaretas. 

Vi faller ut av hengekøya

Se for deg at du går en tur på stranda en varm sommerdag, og i år som i fjor tar du en hvil i den gamle hengekøya. Du ser riktignok at den har fått et hull eller to i løpet av året som har gått, men legger deg oppi når du har forsikret deg om at fibrene holder. 

Men hva hvis du ligger i hengekøya og noen sakte men sikkert klipper i stykker de ørsmå trådene, mens du ligger der? Det holder en stund, men du kan ubønnhørlig vente deg et ublidt møte med underlaget.    

Hengekøye-metaforen er et av de sentrale bildene i Sverdrup-Thygesons bok om insekter og artsmangfold.

– Det vil bli en hel del kjipere å være menneske hvis hengekøya får enda flere hull, utdyper hun.
Fibrene i hengekøya er alle dyr og planter i verden.  

– Det kan godt hende vi kan klare oss greit uten noen av artene som fins rundt oss i dag. Men vi kjenner ikke funksjonen til alle arter, ei heller sammenhengen mellom dem, og dermed vet vi heller ikke hvilke arter vi kan klare oss uten. Dersom vi fortsetter å redusere artsmangfoldet, risikerer vi derfor en verden der vi mennesker får det verre, fordi utfordringene med rent vann, nok mat og god helse til alle blir enda større enn i dag.

Har kuttet navlesnora

I boka «Humlejakt», spør den britiske biologen Dave Goulson hvorfor barn vokser fra sin iboende fascinasjon for dyr og natur. 

– Vi har kuttet navlesnora til naturen og gjort den til en slags opplevelseskulisse. Vi erkjenner ikke hvor fundamentalt avhengig vi er av natur når det gjelder alt fra mat til det mentale, mener Dag Hessen.

Det er nå drøyt 100 år siden verdens siste vandredue døde. Mennesket brukte bare noen få generasjoner på å utrydde arten som med sine mellom fem og åtte milliarder individer var verdens klart mest tallrike fugl.

– Noe av den mest påfallende er hvor raskt dette skjer. 100 år kan føles lenge, men er som et knips i livets historie som strekker seg 3,5 milliarder år tilbake, ja selv i forhold til vår egen arts historie. Homo sapiens har eksistert i kanskje 300 000 år. Vi må stelle oss slik at vi og andre arter også kan eksistere her om nye 300 000 år, mener Hessen.

I romanen «Begynnelser» fra 2017, skriver Carl Frode Tiller at «Vi mennesker burde utvide nestekjærleiksbodet (…) vi burde leve slik at dei andre artane saknar oss den dagen vårt art er borte frå kloden.»

– Mennesket har en moralsk plikt til å begrense sin dominans på kloden, slik at våre millioner av medskapninger også får en sjanse til å leve sine små og underlige liv. Også av egoistiske grunner bør vi bry oss om artenes ve og vel. Å ta vare på dem er en livsforsikring for våre etterkommere, sier Sverdrup-Thygeson.

– Her peker moralen og egeninteressen i samme retning. Hvorfor sliter vi så mye med å redde planeten?

– Vi slites mellom det store og det lille perspektivet – mellom det som er bra for meg og min familie i dag, og det som er bra for kloden og dens befolkning i et hundreårsperspektiv. Vi strever med å stable på beina et økonomisk og politisk system som ikke er betinget av evig vekst. For selv om vi kan være uenige om mangt og mye, er det helt sikkert at vi ikke har tilgang til en uendelig mengde ressurser. Vi har bare én klode. Nå gjelder det å ta vare på den.

Denne saken ble først publisert i Apollon.