- Vi skal forsøke å nøste opp signalveiene inne i nervecellene i hjernen. Så skal vi se om det er mulig å sørge for beskyttelse av cellene uten å blokkere de normale, livsviktige signalene. Ved et hjerneslag eller epilepsianfall frigjøres for mye av stoffet glutamat. Dette kan gi varige skader, forteller førsteamanuensis Svend Davanger ved Anatomisk institutt, Universitetet i Oslo.

Han er tilknyttet Centre for Molecular Biology and Neuroscience som er ett av 13 Sentre for fremragende forskning.

Grunnforskning

Davanger og senterets leder, professor Ole Petter Ottersen, arbeider med et grunnforskningsprosjekt om glutamatreseptorer som nylig fikk støtte fra EUs sjette rammeprogram. Prosjektet heter «Glutamat receptor interacting proteins as novel neuroprotective targets».

- Om vi lykkes med dette, vil resultatene få store økonomiske og sosiale konsekvenser. Disse sykdommene er meget utbredt i dag. I den vestlige verden øker som kjent stadig levealderen, og dermed vil også faren for både hjerneslag og andre alvorlige nevrologiske sykdommer angå en stadig større del av befolkningen.

Derfor er det et enormt behov både for å forhindre disse sykdommene, for forebygging og for behandling. I dag er hjerneslag den tredje vanligste dødsårsaken i EU-landene.

Konsekvensene av å finne en behandling som beskytter nerveceller, vil kunne sammenliknes med oppdagelsen av de første blodtrykksnedsettende medikamentene.

Langsiktig perspektiv

Det er etter alt å dømme et langsiktig prosjekt Centre for Molecular Biology and Neuroscience dermed tar fatt på.

- Grunnforskning tar ofte meget lang tid. Det er om lag 20 år siden man begynte å finne stoffer som kunne blokkere glutamatreseptorer, og om lag ti år siden man kartla de første tilhørende signalveiene i nervecellene. Man har ennå ikke klart å finne fram til medisiner som kan hindre varige skader ved for eksempel hjerneslag, sier Davanger.

- Innen grunnforskningen må man ofte famle nærmest i blinde over lang tid helt på kanten av det man forstår for å kunne komme videre på lang sikt. Ta for eksempel forskning på bukspyttkjertelen. Denne kjertelen hadde man visst om og forsket på lenge. Først i 1869 oppdaget Paul Langerhans at den inneholder små grupper med hormonproduserende celler.

- I 1909 ble hormonet insulin beskrevet som ett av de som produseres i de «Langerhanske øyene». Fra 1922 og utover klarte Banting og Best å fremstille et ekstrakt som inneholdt insulin i aktiv form, som dermed kunne brukes i behandling av sukkersyke. Siden dette har klinisk og farmakologisk forskning overtatt med stadig å forbedre behandlingsproduktet.

Stor usikkerhet

- Nesten all forskning på celler innebærer stor uvisshet om resultatene. Vi kan ikke si at denne grunnforskningen vil få stor betydning i morgen eller om 100 år. Likevel er det meget viktig at den blir utført, fordi den uansett vil øke vår kunnskap på området betraktelig.

- Det dreier seg om forskning som vil kunne få store konsekvenser når det gjelder å forbedre livskvaliteten for mange mennesker. Det handler om å sørge for at forskerne har de redskapene som er nødvendig for å øke forståelsen av grunnleggende mekanismer i alvorlige sykdommer. Og det handler også om å styrke konkurranseevnen til den farmasøytiske industrien ved å tillate utvikling av muligheten til forbedret behandling, sier Davanger, som personlig aldri kunne tenke seg å forlate grunnforskningen.

- Til tross for dette opplever norske forskere ofte at det er vanskeligere å få midler til grunnforskning enn forskere i land det er naturlig å sammenlikne seg med. Jeg vil anslå at vi får midler til om lag ti prosent av det vi søker om.