Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Du kjenner nok følelsen av å bare måtte bevege deg til en låt, men hva er det som egentlig fremkaller nikking og rockefot? Og hvorfor er akkurat nittitallets house-musikk så dansbar?
Det er blant spørsmålene Hans T. Zeiner-Henriksen utforsker i doktorgradsprosjektet The ”Poumtchak” Pattern: Correspondences Between Rhythm, Sound, and Movement in Electronic Dance Music.
Basstromme og hi-hat
Avhandlingen tar i hovedsak for seg den klassiske house-rytmen og hvordan den fremkaller bestemte bevegelser og en særegen dans.
Nøkkelen er det han kaller the PoumTchak pattern. Poum referer til basstromma, og Tchak til en hi-hat, skarptromme eller en lignende høyfrekvent lyd.
Den klassiske house-rytmen består rett og slett av basstromme og hi-hat eller skarptromme som slår annenhver gang.
Daft Punks Phoenix er en typisk PoumTchak-låt, hvor du kan høre den karakteristiske rytmen for seg selv i starten:
En del av studien består av en spørreundersøkelse som fokuserer på hvilke retninger man beveger seg i når man hører på låter med den karakteristiske rytmen.
Av de 94 musikkstudentene som svarte var det bred enighet om at man beveger seg nedover på basstromma (Poum) og opp på hi-haten (Tchak).
Dansebevegelsene Zeiner-Henriksen har sett på er hodenikking, tramping med føttene og vertikale bevegelser med overkroppen.
Videre skriver han at selv om disse bevegelsene gjøres i mange ulike dansemusikkulturer, så er PoumTchak-mønsteret særdeles effektivt i å gjøre en låt dansbar.
- Når det gjelder det å sette i gang bevegelse, er denne rytmen veldig egnet som en grunnstruktur i dansemusikk, og man hører den i svært mange forskjellige variasjoner, sier Zeiner-Henriksen til forskning.no.
- Et voksende felt
Han forteller at det musikkvitenskapelige forskningsmiljøet rundt moderne dansemusikk er lite, men voksende.
- Veldig mye av populærmusikkforskningen har kommet fra sosiologiske kulturstudier, for der har det vært stuerent å holde på med denne type musikk, mens innenfor musikkvitenskapen har det tatt lenger tid.
Dans og bevegelse til musikk er felter som har blitt rimelig forsømt i musikkvitenskapen, og Zeiner-Henriksen setter det i sammenheng med at man i den vestlige klassiske tradisjon skulle sitte helt stille og lytte til musikk i stedet for å danse til den.
Annonse
- Går man tilbake til 1700-tallets publikum så var det mye mer bevegelse, og man kunne gi respons ved å klappe og juble impulsivt. I løpet av slutten av 1800-tallet og 1900-tallet så har den måten å sitte stille og lytte til musikk med en kontemplerende og intellektuell tilnærming vært den dominerende.
- Jeg er ute etter å løfte frem noen felter innenfor musikkvitenskapen som har vært ignorert og har tatt for meg noe som har ligget ganske lavt i hierarkiet for å snu litt opp ned på ting.
Fortsatt ikke lei house-musikk
Zeiner-Henriksen var mye på klubb på nittitallet, da elektronisk musikk var på sitt mest populære her i landet på Oslo-utesteder som Head On og Jazid. I tillegg lagde han noen låter rundt årtusenskiftet, men de siste årene har han tatt en mer teoretisk tilnærming til musikken.
Han forteller at house-sjangeren er et veldig godt forskningsobjekt for det han holder på med, nettopp fordi den har en oppbyggende form.
Basement Jaxxs Jump n Shout er et annet godt eksempel på typisk PoumTchak-rytme:
- Det begynner ofte med at de grunnleggende rytmiske strukturene er ganske alene, og så kommer det flere og flere elementer inn, mens i en vanlig rockelåt er det gjerne full pøs fra første takt, med langt flere elementer på plass fra starten.
Etter årevis med teknolytting på fritiden, og nå noen år med intense studier av sjangeren, har han fortsatt ikke gått lei dunk-dunk-musikk.
- Men selv om dette er studiefeltet mitt, betyr ikke det at jeg sitter hjemme i stua med tre barn og kun hører på tung tekno. Jeg hører på masse forskjellig musikk, avslutter han.
Referanse / lenker
Hans T. Zeiner-Henriksen: The “PoumTchak” Pattern: Correspondences Between Rhythm, Sound, and Movement in Electronic Dance Music, doktorgradsavhandling, Universitetet i Oslo, 2010.
Avhandlingen er også del av prosjektet Rhythm in the Age of Digital Reproduction, som ledes av professor Anne Danielsen ved Institutt for musikkvitenskap,Universitetet i Oslo.