Stradivarius-fiolinene fra 1700-tallet har alltid vært omspunnet av mystikk. Instrumentene har vært forbeholdt musikere i verdensklasse og styrtrike samlere.

Ingen moderne fiolinmakere har klart å matche dens helt eksepsjonelle klang.

Nå har et nederlandsk forskerteam fra Leiden University Medical Centre muligens funnet hemmeligheten bak den store og fyldige lyden.

Inspirert av medisinsk teknologi

Forskerne har tatt i bruk moderne medisinsk teknologi i sine undersøkelser.

I studien, som er publisert i PLoS ONE, ble fem Stradivarius-fioliner og syv moderne fioliner utsatt for røntgenstråling på Mount Sinai Hospital i New York.

Forskerne kunne påvise at 1700-talls fiolinene fra Cremona både hadde et tettere og jevnere treverk enn moderne fioliner.

Metoden er inspirert av CT-skanning for lungesyke pasienter. Den nederlandske legen Berend Stoel utviklet opprinnelig et røntgenprogram for å påvise tettheten i pasienters lunger.

Basert på denne kunnskapen, lagde Stoel, i samarbeid med fiolinmakeren Terry Borman, en skanningsmetode for å undersøke tettheten i treverket på fioliner.

Suverene 300 år etter

Fioliner fra de berømte fiolinmakere Stradivarius (1644-1737) og Guarneri del Gesu (1698-1744) er fremdeles helt overlegne både i klang og lyd. Ingen klarer å lage tilsvarende fioliner i dag, tross 300 år med teknologisk fremskritt, påpeker forskerne. 

Flere forskere og instrumentmakere har riktignok tenkt at løsningen må ligge i trematerialet som fiolinene ble laget av.

Men til nå har det vært umulig å utforske materialet uten risiko for å ødelegge de verdifulle instrumentene. En Stradivariusfiolin selges til millionbeløp på auksjoner.

Tett treverk gir bedre klang

De nederlandske forskerne hevder de kan ha funnet årsaken til Stradivariusens fløyelslyd. Tettheten i treverket påvirker i stor grad både lyd og vibrasjoner.

Så gjenstår det å se om ny innsikt gir oss fioliner som låter minst like bra. 

Referanse:

Stoel BC, Borman TM (2008) A Comparison of Wood Density between Classical Cremonese and Modern Violins. PLoS ONE 3(7): e2554. doi:10.1371/journal.pone.0002554