Liverpool og Manchester har ikke bare fostret Englands to mest suksessrike fotballag, de har også vært sentrale scener i pop- og rockhistorien. Først og fremst representert ved The Beatles og Oasis.

På fotballfronten har rivaliseringen blitt så intens at det er lett å ty til krigsmetaforer når man skal beskrive den. Supporterne til Manchester United og Liverpool ligger fortsatt i skyttergravene etter forrige helgs cupoppgjør.

Fiendskapen mellom de to klubbene har røtter i den økonomiske rivaliseringen mellom de to byene helt tilbake til 1700- og 1800-tallet.

– Men den musikalske rivaliseringen har vært av en langt mer vennskapelig, nærmest broderlig, og støttende karakter, sier universitetslektor Simon Warner ved University of Leeds.

Warner har tatt for seg musikklivet i de to byene fra 1960-tallet og framover, og sammenlignet det med rivaliseringen på og rundt fotballbanen, som særlig kommer til uttrykk i forholdet mellom de nevnte Liverpool og Manchester United.

I studien, som er publisert i tidsskriftet Soccer & Society, har Warner altså funnet store kontraster i hvordan de to musikk- og fotballkulturene ser på hverandre. Årsaken tror han blant annet skyldes ulikheter ved de to aktivitetene:

Den skapende musikken i motsetning til den krigslignende fotballkulturen.

Historiske røtter

Men først litt historie:

Havnebyen Liverpool, ved utløpet av elva Mersey, levde godt som ut- og innfallsport til hele Det britiske samveldet. På 1800-tallet var bare London viktigere som sentrum for handelen på sjøveien.

Samtidig vokste Manchester fram som en av fortroppene for den industrielle revolusjon. God tilgang på kull til dampmaskinene, arbeidskraft til spinneriene og nærheten til havna i Liverpool sørget for det.

Men her lå også en kime til konflikt. Bomullen som tekstilindustrien i Manchester var avhengig av, måtte passere gjennom og betale avgifter til havnene i Liverpool.

Fabrikkeierne ble til slutt så lei av disse utleggene at de heller valgte å finne en annen vei ut i Irskesjøen. I 1894 sto Manchester Ship Canal ferdig, en kanal som rant ut i Mersey øst for Liverpool og de bitre avgiftene.

Merseybeat

Fra midten av 1900-tallet gikk det nedover både med havnene i Liverpool og med spinneriene i Manchester. I de økonomiske nedgangstidene har både fotballen og musikken opplevd gode tider.

Fotballen har tatt med seg, videreutviklet og forsterket motsetningene.

– Parallelt har det vært en voldsom utvikling av musikklivet i de to byene, sier Warner.

Resten av verden fikk først merke dette da The Beatles fikk sitt gjennombrudd i 1963 og 1964. Selv om Manchester ikke hadde noen som kunne måle seg med The Fab Four, var det på 1960-tallet flere hundre aktive band i begge byene.

– Selv om Manchester levde i skyggen av naboen da beatlemania var på sitt mest intense, så var det ingen fysiske skiller mellom de to stedene, og musikklivet blandet seg på tvers av bygrensene, sier Warner.

For eksempel spilte Manchester-bandet The Hollies på The Cavern, kjellerklubben der The Beatles slo igjennom, og de fikk også pryde forsiden på Mersey Beat, Liverpools viktigste musikkavis på den tiden.

Vokalist Peter Noone i det Manchester-baserte bandet Herman’s Hermits («No Milk Today»), vokste opp i Liverpool, selv om han riktignok var født i Manchester.

For å illustrere kontrasten til fotballen: Vi må helt tilbake til denne tiden, nærmere bestemt 1964, for å finne siste gang en spiller flyttet direkte mellom klubbene Liverpool og Manchester United.

Madchester

– På 1970-tallet smeltet de to musikkscenene nærmest sammen, sier Warner.

Synthpop-gruppa Orchestral Manoeuvres in the Dark (OMD) fra Merseyside brukte et plateselskap fra Manchester. Happy Mondays, et av bandene som bidro til det som ble kalt Madchester-scenen mot slutten av 1980-tallet, hadde en manager fra Liverpool.

Tidligere samme tiår toppet Liverpool-gruppa Frankie Goes to Hollywood listene med «Relax», gitt ut på plateselskapet til Manchester-journalisten Paul Morley.

På 1990-tallet sørget Oasis for at det var Liverpools tur til å leve i skyggen av en verdenssuksess, men igjen uten at rivaliseringen ligner den fiendskapen som preger fotballen.

Tenk bare på tidligere Liverpool-spiller Michael Owen som via omveier signerte for Manchester United i 2009. Han er knapt velkommen i den tidligere hjembyen og «Judas» er blant de mildeste tilnavnene han har fått.

Ikke mangel på interesse

Mangelen på ondt blod innenfor musikken, skyldes ikke mangel på fotballinteresse, ifølge Warner.

– Musikerne er ofte lidenskaplig opptatt av fotball, men det ser ut til at de hever seg over denne lojaliteten og tilknytningen når det handler om musikk, sier popmusikkforskeren.

Årsaken tror han ligger i en grunnleggende ulikhet mellom de to kulturuttrykkene.

– Fotballen kan ses på som en metafor for krig, eller i hvert fall for slagmarken, og denne karakteristikken fører til at supporternes holdninger blir mer krigslignende. Fotballen kan godt sammenlignes med en stammekonflikt, sier Warner til forskning.no.

Populærmusikken har riktig nok også sine måter å rangere og vurdere utøverne på, som for eksempel På spille- eller salgslister.

– Men musikk handler først og fremst om kreativitet, samarbeid og i verste fall vennskapelig konkurranse.

Det er nok det siste de er et eksempel på, de av Warners musikkinformanter som sender noen små stikk til naboen:

«Oasis burde blitt pepet ut i Liverpool; for å kopiere The Beatles,» sier en av dem.

«Det eneste problemet Liverpool har med live-musikk, er at bandutstyret alltid forsvinner på mystisk vis,» sier en annen.

Men de begynner ikke å slåss av den grunn. Og vi kan markere U for uavgjort i kampen mellom Madchester og Merseybeat.

Referanse:

Simon Warner: ‘You only sing when you’re winning’: football factions and rock rivalries in Manchester and Liverpool, Soccer & Society, Volume 12, Issue 1 January 2011 , pages 58 – 73, doi: 10.1080/14660970.2011.530468.