Musikkforsker mener at Melodi Grand Prix er smekkfull av politiske dagsordener. Her er Conchita Wurst fra Østerrike som vant årets konkurranse. (Foto: Erlend Aas / NTB scanpix)
Melodi Grand Prix er mer politisk enn man skulle tro ut fra det uskyldige ytre. Historisk sett har det vært en del av det politiske prosjektet for hele Europa. Nå avspeiler festen det teknokratiske synet på politikk som er fremherskende i EU, hevder musikkforsker.
Det blir tydelig hvis man analyserer symbolikken i de musikkhymnene som danner rammen om festene. Og det er nettopp det musikketnologen Dafni Tragaki fra University of Thessaly i Hellas har gjort.
Riktignok er showet en sangkonkurranse mellom forskjellige land. Men samtidig skal den være rammen for et bestemt fellesskap.
– Årets slagord er #JoinUs. Men hva er det man blir oppfordret til å være en del av? Og hvem er «oss»? spurte Dafni Tragaki ved konferansen Visions of Europe in the Eurovision Song Contest, som nylig ble avholdt ved Københavns Universitet.
Øst og Vest ble samlet
Med «oss» mener man sannsynligvis Europa. Opprinnelig ble Melodi Grand Prix opprettet for å skape forsoning i de årene da Europa skulle hele sårene etter andre verdenskrig.
– Det er kitsch og moro. Men det er også viktig å huske at det var en måte å få de europeiske landene til å snakke sammen etter andre verdenskrig, sa Lisanne Wilken, førsteamanuensis i Europa-studier ved Aarhus Universitet og arrangør av konferansen.
Sangdysten har altså aldri bare vært ren underholdning. Den er også politikk – selv om arrangøren, European Broadcasting Union (EBU), forsøker å si noe annet.
– Showet var veldig forsiktig de første årene. Men så begynte man å kunne drive høflig gjøn med hverandre, og i dag er man mer bramfri.
– Etter murens fall var det i Melodi Grand Prix vi vesteuropeere møtte Øst-Europa. Kanskje er det i virkeligheten derfor vi fortsatt har det – så vi en gang i året forholder oss til hverandre. Samtidig reiser showet alltid diskusjoner om verdier og rettigheter for minoriteter, sa Wilken.
Lyden av sivilisasjon
Dafni Tragaki er enig i at Grand Prix ikke kan unngå å bli politisk. Men dykker man ned i de forskjellige politiske agendaene som skjuler seg like under overflaten, blir man forbauset over hvor mange retninger de stritter i.
I hennes eget hjemland, Hellas, har de vestligsinnede politikerne elsket sangkonkurransen siden landet frigjorde seg fra militærdiktaturet i 1974.
Eurovisjonen ble betraktet som en mulighet for å legge bak seg det politiske kaoset og preget av å være en del av Balkan. Under Grand Prix kunne man menge seg med dem «mer siviliserte» vesteuropeiske landene.
– For de som hadde en visjon om at Hellas skulle være en del av Vesten, ble signaturmelodien i Melodi Grand Prix lyden av en bedre og mer sivilisert verden, sa Tragaki.
Men det er ikke småting den pompøse signaturmelodien representerer.
En ekskluderende kolonihymne
Den franske barokkomponisten Marc-Antoine Charpentier skrev Te Deum sent på 1600-tallet. Du kjenner den helt sikkert, for det er den som blir spilt før alle de internasjonale Grand Prix-programmene.
Annonse
– Den har blitt brukt i forbindelse med krig, og den kommer fra et kongelig, kristen-katolsk Europa. Den er skapt med utgangspunkt i en spesielt politisk agenda – med et spesielt syn på religion, kjønn og kolonier.
Når EBU velger å bruke nettopp den melodien, velger de å forbinde Grand Prix med lyden av et Europa som ekskluderer andre.
– Det er en kristen, katolsk hymne. Hvordan henger nåtidens europeiske visjoner om fred, sivilisasjon og menneskerettigheter sammen med en hymne fra en kolonial fortid? spurte Tragaki retorisk.
