Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Det er gjort en god del studier av hjernens reaksjon på musikk. Men så godt som alle eksperimentene har brukt stykker både av og med datamaskiner.
Kan det tenkes at vi reagerer annerledes når det er mennesker bak strengene og tangentene?
Psykolog Stefan Kroelsch fra University of Sussex og kollegaer ved Max Planck Institute bestemte seg for å finne ut mer om akkurat dette.
Forskerne huket inn 20 frivillige forsøksfolk som ikke spilte noe instrument, men derimot så på seg selv som temmelig umusikalske. De fikk høre det samme pianostykket, spilt av både en maskin og av en profesjonell pianist.
Mens lyttinga pågikk, målte forskerne hjerneaktiviteten til de frivillige.
Reagerte mer på menneskelig musikk
I begge tilfellene reagerte hjernen til lytterne når musikken tok uventede vendinger, for eksempel hvis det kom uvanlige akkorder eller melodien skiftet toneart. Dette indikerer at hjernen har forstått den musikalske grammatikken, mener forskerne.
Men det interessante var at denne responsen ble større da sonatene ble spilt av menneskelige musikere.
- Dette viser oss hvordan musikere kan forsterke den følelsesmessige responsen. Og det forteller oss hvordan hjernen reagerer på utførelsen av andre individer, sier Koelsch i ei pressemelding.
Musikere gav mening
Undersøkelsen antydet også at hjernen hadde lettere for å søke etter musikalsk mening i musikken som ble spilt av folk.
- Det ligner responsen vi ser når hjernen reagerer på språk, og prøver å finne ut hva ordene betyr, sier Koelsch.
- Resultatene våre antyder at musikere faktisk forteller oss noe når de spiller.
- Hjernens responser viser at når en pianist spiller et stykke med følelsesmessig uttrykk, oppfattes stykket som meningsfullt av lytterne, selv om de ikke har fått noen formell musikkopplæring.
Referanse:
S. Koelsch, S. Kilches, N. Steinbeis, S. Schelinski, Effects of Unexpected Chords and of Performer’s Expression on Brain Responses and Electrodermal Activity, PLoS ONE, juli 2008, vol. 3, nr. 7, e2631.
