En studie som så på hvordan rullestolbrukere kunne dele informasjon om de beste veivalgene viser nemlig at folk er mest opptatt av at de selv kommer frem.

Harald Holone, førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold, forsket på hvordan personer med minimal it-erfaring kan gå sammen om å gjøre en enkel og overfladisk tjeneste innholdsrik og sofistikert, og på den måten bygge opp noe et større fellesskap kan dra nytte av.

I et eksperiment for sin doktoravhandling tegnet Holone et digitalt kart av innendørsarealet til Høgskolen i Østfold, og installerte dette som en applikasjon på en rekke smarttelefoner.

Ni respondenter fikk utlevert hver sin telefon og ble bedt om å sette seg i rullestoler, for å simulere hvordan kartapplikasjonen kunne hjelpe rullestolbrukere med å finne frem.

Brukerlagde kart

Hver gang respondentene skulle trille seg frem fra A til B foreslo mobilapplikasjonen en rute den mente var best, ikke ulikt hvordan et GPS-system fungerer i en bil.

Forslagene som kom i begynnelsen var dårlige, på grunn av kartets store og åpenbare mangler.

- Vi hadde tatt bort all tilgjengelighetsinformasjon fra kartet, inkludert trapper, heiser og dører, sier Holone.

All denne informasjon var bevisst utelatt, for poenget med eksperimentet var nemlig at det var opp til brukerne selv å gjøre kartet brukbart.

- I stedet for at brukerne skal kun benytte seg av informasjon om tilgjengelighet som allerede finnes skal de være med på å skape den informasjonen. Det gjør de gjennom denne mobilapplikasjonen vi har laget.

Rullestolbrukerne hadde muligheten til å gi applikasjonen tilbakemeldinger etter hvert som de forsøkte å komme seg frem, og kunne vurdere deler av en rute som bra, overkommelig eller håpløs.

Tilbakemeldingene ble lagret på en server som oppdaterte tjenesten for alle brukerne, og GPS-veiledningen ble dermed smartere for hver gang brukerne la igjen informasjon.

- Informasjon om tilgjengelighet for rullestolbrukere blir typisk innsamlet i regi av en organisjasjon. Noen må gå ut og måle høyde og bredde på dørkarmer og ramper og sånt, og så skal dette gjennom et system hvor det må godkjennes og stemples før det endelig når ut brukerne.

Holone forklarer at et slikt system kvalitetsikrer informasjonen, men at det ofte tar lang tid før den endelig når ut til brukerne. Hvis informasjonen i tillegg skal oppdateres jevnlig blir det svært ressurskrevende.

Tanken var å se hvordan det går når brukerne må gjøre jobben selv.

Meg selv først

Mange kokker blir mye søl, sier noen, mens andre mener flere hoder tenker bedre enn ett. Holones forskning gir begge rett.

Han fant nemlig at brukerne stort sett  var opptatt av seg selv. De glemte eller ignorerte muligheten til å lagre relevant informasjon i kartet for å hjelpe andre ved å si i fra om gode ruter.

- Uansett hva vi gjorde for å motivere til samarbeid så var det viktigste for brukerne at de selv kom seg frem, sier Holone.

Til tross for dette ble tjenesten gradvis forbedret etter hvert som flere tok den i bruk. Når en rullestolbruker fulgte GPS-veiledningen og endte ved en trapp eller en annen hindring måtte brukeren be tjenesten om en ny rute, og slik ble blindveien registrert, for alle brukere.

Holones forskning viser at det er enkelt å ta i bruk slik teknologi. Mange tenker nok først og fremst på seg selv, men jo flere som bruker en slik tjeneste jo rikere blir uansett innsamlingen av nyttig informasjon. Og bruk av slik teknologi er relevant for langt flere enn de som sitter i rullestol.

- Dette konspetet kan brukes til helt andre ting. Det kan være å dele informasjon om gode turveier i marka, utkikksmuligheter, gode kollektivløsninger og så videre.

Kildekoden til teknologien som ble brukt av Holone er tilgjengelig for alle, og hvem som helst kan dermed utvikle lignende tjenester basert på de samme prinsippene.

Referanse:

Harald Holone, Transient Cooperation in Mobile Information Systems; Accessibility mapping by sharing traces of activity, doktoravhandling, Universitetet i Oslo, 2011.

Pressemelding fra Universitetet i Oslo (pdf)