James Lovelock benekter på det mest innstendige at han noensinne har syslet med slike ideer (se foregående artikkel). Like fullt er dette et spørsmål som alltid dukker opp i kjølvannet av Lovelocks Gaia-hypotese.

Og uansett hva Lovelock selv måtte mene, kan han ha forledet andre til å tro det. Opp gjennom årene har han kommet med flere uklare utsagn, som for eksempel dette som er sitert fra nettleksikonet Wikipedia: “Jordas atmosfære er mer enn bare avvikende, den synes å være en innretning spesielt beregnet for visse hensikter”.

William Golding

Hør Lovelocke!
		Her kan du høre foredraget som James Lovelock holdt ved Universitetet i Oslo.

Dette kan være én av grunnene til at de brede vitenskapelige lag har hatt problemer med å ta Gaia på alvor. I tillegg til det litt uheldige navnevalget. Det var Lovelocks barndomsvenn, forfatteren William Golding, som foreslo det: Gaia - den greske jordgudinnen.

Lovelock skjønte vel at det ville slå bedre enn hans eget forslag BUST (Biocybernetic Universal System Tendency).

Dessverre slo navnet litt for godt an - blant allehånde drømmere.

Hvor mange plantefargede Gaia-festivaler verden har sett -med indianertrommer og geopsykologiske åndereiser til ære for “jordas urgudinne” - vites ikke, men at Gaia så til de grader ble trykket til de flagrende bryst, førte uvegerlig til at både vitenskapsmenn og miljøvernere holdt henne på armlengdes avstand.

Kontroversielt

En annen grunn var nok implikasjonene man kunne trekke av Lovelocks lære:

I følge Gaia-hypotesen er det livet på jorda som opprettholder livet på jorda.

Mens vitenskapen tradisjonelt har ment at det er de ikke-biologiske, geofysiske forhold på jorda som gjør livet mulig, legger Gaia-hypotesen vekt på at biosfæren former leveforholdene.

Hadde det ikke vært for livet ville jordas klima og atmosfærens sammensetning vært helt annerledes, og det ville vært helt ulevelig her. Det at vi i det hele tatt har vann, kan vi takke livet for, hevder Lovelock.

Svinger temperaturer eller CO2-innholdet i atmosfæren for mye, sørger biosfæren, gjennom såkalte feedback-reaksjoner, for å stabilisere forholdene.

Men Lovelock har dratt det lenger - litt for langt har mange ment - og hevdet at jordas biosfære er bortimot usårbar og i tillegg selvhelbredende. Mennesket er uvesentlig for Gaia, sier han, og Gaias robuste selvregulerende systemer gjør at intet vi kan gjøre - ikke engang en atomkrig - kan skade henne alvorlig.

Det var for eksempel Lovelock som i sin tid oppdaget at klorerte fluorkarboner (CFC-gasser) kan skade atmosfærens ozonlag, men han hevdet i mange år at Gaia nok kunne klare å tette ozonhullene på egen hånd.

Lovelock modererer seg i dag, men hans tidligere holdninger har ført til at mange har tenkt at her er det fritt fram. Vi kan forurense så mye vi vil - kloden klarer seg, den!

Inn i varmen

Det hjalp nok litt på Gaia-hypotesens vitenskapelige omdømme at den kjente, men litt kontroversielle biologen Lynn Margulis videreutviklet den på 1980-tallet.

Tidlig på 1990-tallet kom boka “Scientists on Gaia”, der mange velrenommerte forskere skrev, enten for eller imot hypotesen. Gaia var nå tatt inn i varmen.

Ti år senere, i 2001, møttes mer enn 1 000 vitenskapsfolk i Amsterdam, der de underskrev Amsterdam-deklarasjonen, hvor det blant annet heter at jorda er et selvregulerende system, bygd opp av stein, luft, atmosfære, hav, dyr, planter - og mennesker.

Glemt er nå snakket om en levende klode, hevder Lovelock - selv om han selv fremdeles stadig glipper over i forvirrende metaforer. Diskusjonene dreier seg i dag om i hvilken grad det er biologiske eller geologiske prosesser som regulerer jordas klima og atmosfærens sammensetning.

Hvem som har rett vet vi ikke, men vi tar vel ingen råsjangs om vi tipper svaret ligger et sted midt i mellom.