Kritikkverdig norsk oppfølging av Rio-konferansen

- En av årsakene til den svake satsningen på bærekraftig utvikling i Norge synes å være et sviktende politisk lederskap. I perioden etter Rio-konferansen har norske regjeringer i varierende grad prioritert FNs målsetninger om bærekraftigutvikling. Dermed har Norge bare delvis maktet å omsette dem til nasjonal politikk, sier professor William M. Lafferty.

Publisert

I en rapport fra Forskningsrådets strategiske forskningsprogram ProSus blir Norge kritisert for manglende evne til å styre politikken i tråd med uttalte målsettinger om bærekraftig utvikling. Det blir vist til at målene og intensjonene nedfelt stortingsmeldinger i forbindelse med FNs toppmøte om miljø og utvikling i Rio de Janeiro i 1992 har hatt en svak nasjonal oppfølging.

− I tiden etter toppmøtet i 1992 har Norge beveget seg fra å være en fyrtårnnasjon for bærekraftig utvikling til å bli en relativt likegyldig og passiv nasjon, sier professor William H. Lafferty ved Universitetet i Oslo (UiO). Han er leder for ProSus og en av redaktørene for rapporten “Realizing Rio in Norway”.

Energi og transport

Rapporten fra ProSus oppsummerer Norges oppfølging av avtaleverket fra FN-konferansen i 1992. Det blir spesielt pekt på Norges manglende hensyn til målet om bærekraftig utvikling i tunge økonomiske områder som energi, transport og næringsutvikling.

− Dette går på tvers av det Brundtlandkommisjonen anbefalte i sin rapport i forkant av FNs miljøtoppmøte i 1992, sier Lafferty.

I rapporten vises det også til at bruk av det såkalte føre var-prinsippet - det vil si å sette i gang tiltak for å hindre eventuelle kommende miljøskader - er svakt institusjonalisert i Norge.

Også ros

Samtidig med denne kritikken berømmes Norge i rapporten for å spille en pådriverrolle med en ambisiøs politikk for bærekraftig utvikling internasjonalt. Norge får ros for sin internasjonale opptreden i miljø og utviklingssaker og satsing på arbeidet med Lokal Agenda 21, det vil si lokalsamfunnenes innsats for bærekraftig utvikling. Det blir også vist til at Norge hadde innledningsvis, etter 1992, en sterk politisk profilering av begrepet og arbeidet for bærekraftig produksjon og forbruk.

− Men Norge har gjort svært lite for å integrere hensynet til bærekraftig utvikling i nasjonal politisk styring. FNs handlingsplan, Agenda 21, er ikke oversatt til norsk og den tidligere “Nasjonal Komité for Bærekraftig Utvikling” er avviklet. Årsaken til den manglende satsningen synes å være et sviktende politisk lederskap. I perioden etter 1992 har vi ikke hatt partiledere, statsministere og miljøvernministere som har vært interessert i å prioritere målsettingene gjengitt i Agenda 21 og omforme dem til nasjonal politikk, sier Lafferty.

Positive signaler

Selv om fortiden i Laffertys øyne ser mørk ut, tror han at det kan være duket for en ny giv for bærekraftig utvikling, også nasjonalt.

− I etterkant av toppmøtet har det vært positive signaler å spore hos den sittende regjering. I Semerklæringen har Samarbeidsregjeringen forpliktet seg til en Nasjonal Agenda 21, og statsminister Kjell Magne Bondevik understreket i sin tale under toppmøtet i september at en nasjonal oppfølging av Johannesburgplanen vil skje gjennom en nasjonal handlingsplan for bærekraftig utvikling. Vi konstaterer dermed at Regjeringen og miljøvernminister Børge Brende har valgt en offensiv tilnærming på dette området, noe som aktualiserer budskapet i vår rapport og dens relevans for utarbeidingen av en nasjonal handlingsplan.

Om rapporten

Rapporten Realizing Rio in Norway er utgitt av ProSus og er redigert av professor William M. Lafferty, Morten Nordskag og Hilde Annette Aakre. Rapporten er tematisk inndelt i ti kapitler og tar blant annet for seg nordmenns holdninger til miljø og utviklingsspørsmål, Lokal Agenda 21, industri og næringsliv, forskning og informasjon, integrering av miljø i bistanden, skog og biodiversitet samt norsk klimapolitikk.

Rapporten kan bestilles fra ProSus på e-post eller faks: 22 85 87 90.