Edle hensikter er flotte greier, men de fører ikke automatisk til kloke handlinger. Det gjelder også i klimapolitikken.

For eksempel har de fleste en tendens til å konsentrere seg om oppvarming av egne lokaler, strømforbruk og transport av egne varer og tjenester når de skal tenke miljø. Dette gjelder både i privat og i offentlig sektor.

Greit nok. Men hva om disse postene bare utgjør noen få prosent av de totale klimagassutslippene fra virksomheten? Hvor stor nytte har det å senke temperaturen på kontoret med to grader da?

Skal vi finne ut dette, hjelper det å ha skikkelig verktøy. Fire fyrer i Trondheim har gjort noe med saken.

Klimakost

Ja, det hjelper å senke temperaturen. Men det tjener miljøet mye mer om selskapet eller kommunen bruker like mye krefter på å samarbeide med underleverandører og gjøre grønne innkjøp.

Det påstår i alle fall det nystartede selskapet MiSA, en bedrift med utspring fra det tverrfaglige Program for industriell økologi på NTNU i Trondheim.

MiSA – som er et akronym for miljøsystemanalyse – har utviklet beregningsverktøyet Klimakost, som viser hvor klimakostnadene er størst, både for offentlig og for privat sektor.

56 typer virksomhet

Jobber du i næringslivet, kan du velge mellom 56 forskjellige typer virksomhet, og se hvor belastningen er størst.

Antakelig vil du hoppe litt i stolen når du oppdager at el, varme og transport bare utgjør 20 prosent av klimakostnaden hvis du jobber i forsikringsbransjen. Og at hele 40 prosent av utslippene du har ansvar for, skjer i utlandet.

Med andre ord står annet forbruk for 80 prosent av utslippene fra denne bransjen. For eksempel oppstår fire prosent av utslippene i sammenheng med produksjon av basismetaller.

Egentlig ikke så rart når du tenker over innmaten i IT-utstyr og kontorutstyr for øvrig. Men det er mye greiere å forholde seg til når du har et verktøy som faktisk viser det.

Dermed bedres også muligheten til å sette inn tiltak der de gir størst effekt.

Kravene kommer

Så kan en selvsagt spørre seg hvorfor dette er viktig. MiSA-gjengen har flere gode argumenter.

Det ene er at krav om miljøvaremerking stadig øker, også for vanlige konsumentprodukter. Frankrike vil fra 2010 innføre krav om at franske forbrukere får vite hvor store utslipp den nye tv-en har forårsaket i Kina, hvis den er produsert der.

Lignende bestemmelser er på veg i flere EU-land. Dette innebærer en potensiell økonomisk risiko for virksomheter som velger å overse kravene. Plutselig en dag blir de rett og slett nødt til å forholde seg til dem.

Og det kan skje fort. Under klimatoppmøtet i København i neste måned kommer Kina til å kjøre hardt på at kjøperne av sluttproduktene må betale sin del av klimagassutslippene i produsentlandene.

Da blir sporing viktig, og dermed grønne innkjøp. Ikea er en av mange internasjonale aktører som allerede har tatt dette inn over seg.

Offentlige statistikker

Klimakost finner utslippene i hele verdikjeden, og er utviklet med støtte fra Innovasjon Norge.

Utslippsmodellen er basert på statistikk fra Statistisk sentralbyrå, og tar med utveksling mellom sektorer i økonomien, import og eksport mot utlandet, samt nasjonale utslippstall. Det tekniske begrepet for slike modeller er kryssløpsanalyse.

For offentlig sektor bruker MiSA utslippsmodellen sammen med tall fra det kommunale styringsverktøyet Kostra. Når en enkeltbedrift ber om hjelp, kobles modellen med bedriftens eget regnskapssystem.

Ikke ferdig

Klimakost er nyutviklet, og preget av det. Skaperne er de første til å innrømme at de mangler opplysninger på detaljnivå for spesifikke innkjøp.

Næringslivsversjonen er rykende fersk, så der finnes ingen erfaringer ennå. Likevel gir Klimakost en viktig pekepinn om hvor det er lurt å lete.

Versjonen for offentlig sektor har vært på markedet i noen måneder, og allerede nå ønsker mange kommuner å vite hvor store utslipp innkjøpene deres forårsaker i Kina.

Gjengen bak MiSA håper verktøyet kan redusere politikernes dragning mot veldig synlige miljøtiltak til fordel for valg som koster det samme, men har mye større effekt:

Ti busser på biobrensel gir stor oppmerksomhet. Men klimagevinsten ville bli mye større om en hel kommunal bilpark fikk mer drivstoffgjerrige motorer.