I 2004 ble 1400 mennesker i Bergen diagnostisert med parasitten Giardia. Reelt antall smittede var imidlertid på nærmere 6000 og mange av disse måtte gjennom omfattende behandling.

Hva vil klimaendringer ha å si for utviklingen av vannbårne sykdommer som Giardia-utbrudd, og hvordan skal man avverge at smittestoffer spres gjennom vann?

Samme år som Giardia brøt ut i Bergen, foretok Norges veterinærhøgskole kloakkprøver fra minst to store renseanlegg i alle fylkene i Norge. De fant Giardia-parasitten i 90 prosent av renseanleggene og parasitten Cryptosporidium i 80 prosent.

– Mage- og tarminfeksjoner, som for eksempel Giardia, utgjør den største trusselen mot norsk drikkevann. Infeksjonene skyldes stort sett avføring fra mennesker, fugler og dyr som inneholder sykdomsfremkallende bakterier, virus eller parasitter, sier Vidar Lund som forsker på vannhygiene ved Norsk Folkehelseinstitutt.

De tre primærkildene til smittestoff i vann er husdyrgjødsel og avføring fra beitemark, avløpsvann fra do og avføring direkte i drikkevannet, blant annet fra fugler.

Store mørketall

Utbredelsen av vannbårne sykdomsutbrudd i Norge er stor. I perioden fra 1987 til 2011 ble det registrert 15 000 mennesker som var syke på grunn av smitte fra vann. Mørketallene kan imidlertid ha vært langt større.

– Mage- og tarminfeksjoner er såkalt lavdoseinfeksjoner, det vil si at man blir smittet av relativt små mengder smittestoffer. Problemet er at det er svært vanskelig å oppdage at det er en vannbåren sykdom det dreier seg om.

– Det er få mennesker som drar til lege for diaré. Dessuten gir smittestoffene ofte uspesifikke symptomer slik at det er vanskelig å fastslå at det er vann som er årsaken, forklarer Lund.

Forurensning og utilstrekkelig vannbehandling

Det er flere årsaker til at smittestoff kommer seg gjennom renseanleggene og sykdomsutbrudd oppstår. I Oslo i 1988 ble minst 500 mennesker smittet av mage- og tarminfeksjonen Gastroenteritt, noe som skyldtes innsug av avløpsvann på ledningsnettet.

Ellers har de største utbruddene i tidsperioden 1987 til 2011 skyldtes lekkasje fra forurenset elv til drikkevannsbasseng, svikt i klorering, forurensning av grunnvannskilde og brønn etter gravearbeid og problemer med distribusjonsnett.

Når det gjelder Giardia-utbruddet i Bergen i 2004, var det forurensning av vannkilden med utilstrekkelig vannbehandling for parasitter med klor som var årsaken.

Endret klima = større smittepress

Utfordringene stopper ikke her. Klimaet vårt er i stadig endring, noe som kan resultere i et stadig varmere, våtere og villere vær. Dette har mye å si for vannkvaliteten.

– Sannsynligvis kommer det ikke mange nye og eksotiske sykdommer til Norge på grunn av klimaendringer, men vi kan få et større smittepress forårsaket av kraftigere nedbør og kraftigere utvasking fra jordarealer. Vi kommer også til å se mer forurenset “fremmedvann” fra avrenning fra overflater, sier Lund.

Han forteller at et endret klima også kan medføre at enkelte importerte sykdomsfremkallende bakterier etablerer seg i større grad.

Dette ser vi allerede tilfeller av - bakterien Vibrio Vulnificus har for eksempel spredd seg oppover til Hvalerkysten fra Østersjøen i løpet av de seneste årene. Denne smitter via forurenset badevann og kan gi blodforgiftning.

Viktig med god risikovurdering

Det er vanligvis ikke et krav om at smittestoff må renses, hverken fra store eller små renseanlegg. For å få bukt med smittestoffene som finnes i avløpsvann og forhindre at vannbårne sykdommer sprer seg, er det derfor viktig at det foretas gode risikovurderinger og -analyser.  På Avløpskonferansen i vår fortalte Razak Seidu og Arve Heistad fra UMB hvordan man kan beregne helserisikoen til mindre avløpsanlegg.

– Det er særlig tre ting man må se på når man skal finne ut hvor stor helserisiko vi står overfor. For det første må man identifisere de mest aktuelle smittestoffene og de akutte og kroniske effektene en infeksjon kan ha. Dose-respons vurdering – der man finner ut hvilken sammenheng det er mellom dosen som er konsumert og helseeffekten denne dosen kan ha, er også noe som bør undersøkes, sier Heistad.

I tillegg bør man foreta en eksponeringsvurdering der man bestemmer konsentrasjonen av smittestoffet, aktuelle eksponeringsveier og beskrive populasjonen som blir eksponert.

Det knytter seg imidlertid en del usikkerheter til om god risikobedømming er mulig eller ikke. Det henger sammen med at det er store forskjeller på de ulike rensesystemene for avløpsvann som finnes og naturgitte forhold.

Når det gjelder dose-respons-vurdering, er det vanskelig å få folk til å stille opp på forsøk. De færreste ønsker bevisst å utsette seg selv for potensielle smittestoffer.

– Usikkerheter i beregningsgrunnlaget gir stor usikkerhet i risikobedømmingen. Men det blir i det minste tallfestet. Mitt håp er at det i fremtiden blir mer fokus på hygiene i ulike rensesystemer når det gjelder avløpshåndtering, mener Heistad.