Ikke akkurat verdens mest sjarmerende skapning. Egentlig ligner en ørneunge mest et lite monster, synes forskerne. De søker nærkontakt med krabatene for å måle mengden av miljøgifter. Da trenger de fjær.
Trond Johnsen sammen med en ikke flygedyktig ørn. Nå er fjærprøver nok til å måle miljøgifter, i motsetning til tidligere blodprøver. (Foto: Sveinn Are Hanssen, NINA)
Funn i RAPTOR 2015
I forsøket ble naturlig stress hos rovfugl redusert ved å fjerne parasitter i reiret og ved å medisinere unger mot innvollsparasitter. Etter behandlingen har forskerne blant annet observert hekkesuksess og miljøgifter i voksen fugl og unger.
Hos kontrollgruppen ble det ikke sprayet reir eller medisinert unger. For fugl undersøkt i 2008 er det ikke funnet noen sammenheng mellom stressparametrene og miljøgifter. Det ser ut til å være noe mer stress hos kontrollgruppen enn hos fuglene som ble behandlet mot parasitter.
Derimot ble det funnet en signifikant sammenheng mellom behandling og vekst. Både føtter og nebb vokser fortere hos gruppen hvor reirene ble sprayet mot parasitter.
Undersøkelsen viste også at PCB-nivåer i hønsehaukunger gikk ned med omtrent 18 prosent i løpet av en periode på to uker kort tid etter klekking. Dette forklares med fortynning av miljøgiftkonsentrasjonene ungene ble klekket med.
En tilsvarende undersøkelse av perfluorerte forbindelser i havørnunger, viste en økning i konsentrasjon på omtrent 60 prosent i løpet av toukersperioden.
Et sted i Troms: Sveinn Are Hanssen og Trond Johnsen fra NINAs avdeling på Polarmiljøsenteret ønsker ikke å røpe hvor. Fuglene skal ha fred til å vokse opp.
Svaret på hvorfor forskerne vil ha nærkontakt med rovfugl som ørn og hønsehauk ligger i fjærene. Inntil nylig har målinger av opptak av fettløselige miljøgifter foregått ved det ble tatt blodprøver, altså ved hjelp av sprøytespisser.
Ny forskning viser at analyse av fjær gir resultater som er svært like hva man finner ved analyse av blod.
Samsvar
– Undersøkelsen viser at det er samsvar mellom fordelingen av de ulike PCB-forbindelsene i fjær og blod hos både havørn, kongeørn og hønsehauk, forteller seniorforsker Jan Ove Bustnes ved NINA på Polarmiljøsenteret.
Resultatene tyder på at det kan bli unødvendig å ta blodprøver fra stor rovfugl for å sikre gode miljøgiftanalyser. Dermed blir innsamling av prøvemateriale atskillig enklere enn tidligere, og forstyrrelsen av fuglene blir betydelig redusert.
Og dermed reiser forskerne rundt og leiter opp reir slik at de kan ta prøver av skapninger de aldri slutter å la seg fascinere av.
Rovfuglverdensmester
En havørnunge blir humoristisk beskrevet som "et lite monster" av forskerne. (Foto: Sveinn Are Hanssen, NINA)
Trond Johnsen har ryktet på seg for å være rovfuglverdensmester blant de andre forskerne. Han kan se et reir lenge før de andre.
I dag er det havørn og hønsehauk som det skal tas prøver av.
– En slik krabat er egentlig bare et lite monster som, kan veie rundt 2,5 kilo. Den er ikke akkurat noen skjønnhet, ler Sveinn Are Hanssen.
Pussing årsak
Forskerne tror det er fuglenes pussing av fjærene som er årsaken til at innholdet av miljøgifter kan kvantifiseres.
Ved pussingen henter fuglen fettstoffer fra kjertler i halepartiet.
Fettstoffene brukes til impregnering av fjærene. Undersøkelsen ble gjort på enkeltforbindelser av PCB, en miljøgiftgruppe som er fettløselige.
Normalvekt på en ørneunge er rundt 2,5 kilo. Fullvoksen vil ei havørn veie 3,5 kilo. Trond Johnsen veier og måler. (Foto: Sveinn Are Hanssen, NINA)
Mer informasjon:
Annonse
Forskingsprogrammet RAPTOR 2015 (Persistent organic pollutants and natural stress in avian top predators of northern ecosystems; potential vulnerability to environmental changes) er et samarbeid mellom: Norsk institutt for naturforskning, Norsk institutt for luftforskning, Høgskolen i Bodø, Universitetet i Antwerpen og Universitetet i Tromsø.
Prosjektets hensikt er å vurdere rovfuglenes sårbarhet for miljøforandringer, særlig knyttet opp mot naturlig stress og miljøgiftbelastning.
