I doktorgraden min analyserte jeg et glossert spansk middelaldermanuskript.

På spansk heter manuskriptet El códice emilianense 60, og det befinner seg på Real Academia de la Historia i Madrid.

At et manuskript er glossert betyr at det inneholder tilføyelser til hovedteksten i margen og mellom linjene. Det var svært vanlig i middelalderen å glossere manuskripter; glossene kunne være kommentarer til teksten, rettelser, eller andre ting brukeren av manuskriptet antegnet.

Senere ble slike glosser også vanlige for å hjelpe til med oversettelse eller forståelse av teksten.

Uenighet om tolkingen

Man er usikker på hva som var motivasjonen til glossene i El códice Emilianense 60, men det er stor sannsynlighet for at de ble notert ned av en spansk middelaldermunk, og at de hadde en form for tilknytning til livet i eller rundt klosteret han var tilknyttet (San Millán de la Cogolla i vinregionen La Rioja).

Selve hovedteksten består stort sett av religiøse tekster som for eksempel prekner. Språket i disse tekstene er en slags latin, det vil si ord er bøyd i kasus og det brukes verbformer som ikke overlever i spansk.

Tilføyelsene eller glossene er av mange slag; fra symboler til ord og hele setninger. Noen av disse ordene er blant de første som er skrevet på en måte som reflekterer talemålet, altså spansk. To av glossene er baskiske.

Jeg valgte dette manuskriptet fordi det mellom forskere er stor uenighet om hvordan disse glossene skal tolkes.

En slags latin

Forholdet mellom tekst og tale i pre-karolinsk middelalder i Spania (før 1080) er veldig interessant fordi det finnes to vidt forskjellige synspunkter på hvilket språk de “latinske” tekstene representerer.

Jeg skriver ”latinske” fordi mange forskere mener at skriftspråket på dette tidspunktet egentlig representerer spansk, altså det språket som den muntlige latinen hadde utviklet seg til. Disse forskerne mener at skriftspråket er bevisst antikverende og skjuler utviklinger som har skjedd i talespråket.

Et slikt misfohold er ikke uvanlig i språk, fransk for eksempel har både en stavemåte som ikke lenger reflekterer noe i nærheten av hvordan ord blir uttalt og en del andre trekk som tilhører skriftspråket, men ikke talespråket.

Den tradisjonelle teorien gikk ut på at deler av samfunnet i den spanske middelalderen var tospråklig, og at skriftspråket representerte en type talt latin som var meget forskjellig fra talt spansk.

En annen gruppe forskere mener altså at samfunnet var ettspråklig og at skriftspråket representerer et register av spansk. Det manuskriptet jeg har studert er blitt brukt som bevis til inntekt for at deler av samfunnet var tospråklig fordi det blant glossene finnes ord som er skrevet på noe som ikke er latin, og som likner på spansk.

Veldig mye tyder imidlertid på at samfunnet var ettspråklig, og dermed var det en utfordring å plassere disse glossene inn i en slik tolkning av språksamfunnet.

Kan flere romanske språk

Forskningen min kaster lys på språksituasjonen i Middelalderspania, og sier dermed noe spesifikt om dette, samtidig som den sier noe generelt om hvordan muntlig og skriftlig språk fungerer i et samfunn og i forhold til hverandre.

Mer kunnskap om denne spesifikke språksituasjonen kan dermed hjelpe til med å forstå språksituasjoner i samfunn som har få eller ingen skriftlige kilder å forske på.

Jeg er romansk filolog, og det valgte jeg fordi jeg synes sammenlikning av de romanske språkene har vært moro helt siden jeg lærte meg latin, fransk og spansk i videregående.

I løpet av studietiden fordypet jeg meg i spansk. Siden har jeg lært meg italiensk og bittelitt rumensk. Denne sammenstningen av språk gjør at man får en bred forståelse av latinens utvikling til de romanske språkene.