Saken er produsert og finansiert av Universitetet i Bergen - Les mer

Nærbilder fra middelalderen

Én ønsket tillatelse til å spise egg og smør i fasten. En annen ønsket å fortsette sin prestegjerning etter å ha begått et mord. I middelalderens Norge var det opp til paven i Roma å bestemme. Og ønskene ble formidlet via brev til Det pavelige pønitensiariat - Botskontoret.
30.4 2003 07:00

- Disse brevene utgjør et unikt kildemateriale, sier professor Torstein Jørgensen ved Senter for middelalderstudier (CMS), og forklarer at brevene med søknader om tilgivelse for alvorlige synder kan si mye om Norges forhold til resten av Europa og hvordan religionen innvirket i folks liv.

Mange av brevene er så detaljerte at de gir opplysninger både om folks sosiale felleskap, klesdrakt, hva de spiste, transportmidler, våpen og verktøy.

- Disse tekstene er på en måte små nærbilder av livsepisoder fra 1400-tallet, sier han.

Første forsker på Botskontoret


“Professor Torstein Jørgensen.”

I 1997 fikk Jørgensen som første forsker med basis i et norsk forskningsprosjekt tilgang til Botskontorets arkiv i Roma og kunne begynne arbeidet med å gå gjennom alle brev sendt fra Norge i perioden 1400-1500-tallet. I 1999 gav han sammen med historiker Gastone Saletnich ut boken «Brev til paven», som omhandler brevene sendt fra Stavanger bispedømme. Nå arbeider Jørgensen med et bokverk som vil omfatte alle de rundt 150 brevene som angår Norge funnet i det spesielle arkivet.

Torgils Amundsson, prest fra Stavanger bispedømme, forklarer at han en gang, på en tirsdag sist 8. februar, satt rolig og fredfullt til bords og spiste middag med et større antall ærlige prester og lekfolk, menn og kvinner, i kannikenes hus i byen i Stavanger. Da hendte det at han gikk over til nabobordet for å sitte sammen med en skomaker som han kjente og var venn med. Men en av de andre som satt ved dette bordet, som hette Olav Hoffmann, og som satt på andre siden av skomakeren, begynte da å slenge aggressive bemerkninger mot Torgils, uten annen grunn enn at han ikke ville ha flere prester ved det bordet.

Det Apostoliske Pønitensiariatet - eller Botskontoret - eksisterer fremdeles som en institusjon innenfor den pavelige sentraladministrasjon. Botskontoret har en sammenhengende historie tilbake til middelalderen og behandler bots- og disiplinærsaker. Saksbehandlingen har hele tiden i prinsippet vært taushetsbelagt. Først ut på 1980-tallet fikk en håndfull forskere tilgang til pønitensiariatets kilder og til å publisere noen av dokumentene.

- Men dette er fremdeles kontroversielt. Mange mener at disse brevene er beseglet med kirkens segl og derfor ikke skal sprettes før på dommens dag, forklarer Jørgensen.

Paven bestemmer

Historikerne er enige om at opphavet til etableringen av et eget pønitenskontor på 1100-tallet var et direkte resultat av at paven på denne tiden fastslo prinsippet om egen absolutte overhøyhet, slik at flere og flere disiplinære saker i århundrene som fulgte, måtte avgjøres av paven selv eller den han delegerte myndighet til (de såkalte reservatdeliktene.)


“Fra Vatikanet.”

Saker som gjaldt drap på egne barn eller foreldre, vold mot geistligheten, kirkebrenning eller simoni, dvs. ulovlig kjøp og salg av kirkelige embeter, kunne etterhvert kun absolveres, dvs. ettergis, av paven selv.

I løpet av 1400-tallet vokste pønitensiariatet til å bli en av de aller mest sentrale institusjonene ved pavehoffet og sysselsatte mellom 100 og 200 mennesker.

- Det var også ekstremt veldrevet. Jeg har funnet et brev angående en forbrytelse begått i Stavanger 8. februar, som er ferdig avgjort ved Botskontoret 14. juli samme år. Sånn sett kan man lure på om verden har gått noe særlig fremover, sier Jørgensen.

For å forsvare seg, siden han antok at han nå ville få enda mer juling enn det såret han alt hadde fått, og siden han nå var ute av stand til å stagge de primærimpulser som ligger utenfor menneskelig kontroll, slo han og såret Peter, som etter truslene fra ham å dømme ville komme til å drepe ham eller i det minste skade ham. Han slo ham derfor med et sverd i hodet. Og på grunn av dette slaget, eller på grunn av hans egen eller doktorenes forsømmelser, døde Peter etter Guds vilje etter fem dager.

Draps- og voldssaker

Et stort antall søkere til Botskontoret var, som Torgils nevnt ovenfor, prester som var involvert i draps- eller voldssaker. Bare å være involvert i en slik sak førte til at presten automatisk ble ansett irregular, det vil si uskikket til å utføre de kirkelige handlinger. Han ble derfor ekskommunisert inntil han hadde gjort bot.

Det var opp til paven å avgjøre om vedkommende var skyldig eller uskyldig. Hvis han ble erklært skyldig måtte presten søke både om absolusjon for den overtredelse han hadde begått og om å få rett til å utføre sin prestelige tjeneste igjen.

- Disse brevene er ofte spesielt interessante fordi de beretter om hele saksforløpet. De måtte være så detaljerte for at det skulle være mulig å ta stilling til spørsmålet om skyld, sier Jørgensen.

Imidlertid, hellige Far, når man tar i betraktning at Torgils ikke var skyldig i nevnte dødsfall på annen måte enn den vi har beskrevet, eller at han hadde noe overlegg, og at han angret sin handling og fremdeles angrer den, og at han ønsker å tjene Gud i sine kall og forrette messe slik det er foreskrevet, så søker han om å bli absolvert fra alle kirkelige dommer og straffer som han måtte ha pådratt seg på grunn av den ovenfor nevnte, fra manndrapet og alle andre overtredelser, og om at han ved Guds nåde kan får dispensasjon og bli restituert fra den irregularitet som han pådrog seg på grunn av det ovenfor nevnte, og få tillatelse til å tjene alle i sine kall og ved alteret, og at han kan få tillatelse til å motta alle typer beneficier som etter kanonisk rett vil kunne gis ham i fremtiden, de specialie et expresso.

Voldelige nordmenn?


“Fra det Sixtinske kapell i Vatikanet.”

Antallet saker som ble behandlet ved pønitenskontoret på 1400-1500-tallet var enormt og derfor var det helt nødvendig å klassifisere dem. I pønitensprotokollene fra slutten av 1400-tallet er det funnet ni forskjellige rubrikker avhengig av brevenes innhold. Det er blant annet en for ekteskapssaker, en for draps-og voldssaker og en for søknader fra uektefødte personer som ønsket adgang til høyere kirkelige embeter. Fra Norge er det bragt inn flest draps- og voldssaker.

- Det kan selvsagt bety at vi var mer voldelige her oppe, men det kan også bety at man ikke brydde seg om å sende brev om foreteelser av mindre alvorlig karakter, sier Jørgensen.

Selv mener han de voldelige brevene er representative for tilstanden.

- Selv om avstandene var store, var nemlig den norske kirke tett knyttet opp til den pavelige sentraladministrasjon. 1400-tallet var en brutal periode i Norge, sier han.

Brevet uthevet i kursiv er hentet fra Jørgensen og Saletnich: «Brev til paven», Misjonshøgskolens Forlag 1999.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse