Det kom et skip til Bjørgvin i 1349. Visstnok.

Og etter det var helvete løs i Norge som i resten av Europa. I løpet av et par år hadde byllepest meid ned store deler av den norske befolkningen. Og etterkommerne etter de overlevende skulle slite med ei rekke mindre pestepidemier i århundrene framover.

Den siste store pandemien raste i Kina og India, og spredte seg også noe til resten av verden, på slutten av 1890-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Denne gangen hadde vitenskapen imidlertid kommet langt nok til å finne ut hvem som stod bak herjingene:

Bakterien Yersinia pestis, godt hjulpet av svart rotte (Rattus rattus) og loppa dens – Xenopsylla cheopis.

Forskeren som oppdaget bakterien, Alexandre Yersin, hadde allerede da en hypotese om at den livsfarlige bakterien også hadde skylda for tidligere pestepidemier, inkludert den beryktede Svartedauden på 1300-tallet.

Ikke lenge etter var medisinere flest enige om at det tvilsomme trekløveret ovenfor hadde vært synderne, gang på gang. Senere slo også historikerne seg med, og slik har det vært siden.

Men det er noe som ikke stemmer, mener Lars Walløe, professor ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo.

Må være pestbakterien

Vel må bakterien holdes til ansvar, mener professoren.

De historiske beskrivelsene av den fryktelige Svartedauden stemmer så godt overens med de karakteristiske pestsymptomene at det ikke kan ha vært noen annen sykdom, skriver han i siste utgave av Historisk tidsskrift.

Det er i tillegg funnet DNA fra den riktige bakterien i tennene til noen av de gamle likene som er bevart fra tida da pesten herjet.

Men hvem som spredte uhumskhetene er en annen sak, mener Walløe.

Problemet er nemlig at det finnes forbløffende få spor etter rotter og loppene deres i historiske nedtegnelser og arkeologisk materiale fra Svartedaudens dager.

- Rotter sjanglet rundt som fulle

Koblinga mellom pest og rotter ble gjort bare få år etter at pestbakterien ble oppdaget, og det er liten tvil om at teorien stemmer for epidemiene i Østen, mener Walløe.

- Under epidemiene av pest i perioden 1894 til 1910 i Hongkong, Bombay og landdistriktene rundt var svart rotte en viktig vert for pestbakterien, og rotteloppe brakte smitten til mennesker når en stor del av rottepopulasjonen var død, skriver han.

Selv om pesten smittet lite mellom mennesker, sørget altså rottene for å spre den fra hus til hus, og fra by til by.

Og dersom man leter i historiske nedtegnelser fra tidligere utbrudd i de samme områdene, er gnagerne tydelig til stede, skriver Walløe:

- Det finnes en rekke historiske beskrivelser helt tilbake til begynnelsen av 1600-tallet av stor dødelighet blant rotter før menneskene begynte å dø av pest. Rotter falt ned fra takbjelker, kom ut fra reder og hull og sjanglet omkring som om de var fulle.

Men i de europeiske beskrivelsene av Svartedauden og påfølgende pestepidemier i Europa mangler slike beskrivelser. Flere biologer tviler også på om den svarte rotta i det hele tatt kunne overleve utenfor de store byene, det nordlige klimaet tatt i betraktning.

- Kan ikke ha vært rotter

Walløe mener at dette er enda mer aktuelt for kalde Norge. I våre forhold vil den svarte rotta være avhengig av oppvarmede hus å bo i. Det er grunn til å tro at rotta ikke kunne klare seg utenfor de store byene.

Arkeologiske funn kan også se ut til å støtte denne påstanden. Walløe har sammen med kollega Anne Karin Hufthammer gått igjennom alle norske funn av rotter i arkeologisk materiale fra middelalderen og framover mot 1700-tallet.

- Den påfallende mangelen av bein fra svart rotte fra landdistrikter og fra Hamar, og de sparsomme funnene av bein fra rotte i materialet fra de andre middelalderbyene, bør være viktige argumenter i den pågående diskusjonen om spredningsmekanismene for pestepidemier, skriver forskerne.

Det er fortsatt mulig at pestsmitten kom til middelalderbyene Oslo, Tønsberg, Stavanger, Bergen og Trondheim med skipsrotter, innrømmer de. Og det kan også hende at svart rotte stod for spredning av pestsmitten lokalt i disse byene.

- Det er imidlertid helt utenkelig at svart rotte kan ha vært ansvarlig for utbredelsen av pestepidemier over landdistriktene i Norge, konkluderer forskerne.

Men hvis det ikke var rottene og loppene deres som spredte Svartedauden, hvem gjorde det da?

Lus og lopper

Walløe mener andre småkryp kan ha skylda. Først og fremst menneskeloppa, med det klingende latinske navnet Pulex irritans, og kanskje også menneskelusa Pediculus humanus.

- Lopper og lus fantes trolig i meget stort antall i menneskenes klær og senger i middelalderen og i tidlig nyere tid, skriver han.

Noen forskningsresultater antyder også at dette kan være tilfelle. En undersøkelse fra 2006 viser for eksempel at menneskeloppa er fullt i stand til å overføre bakterien Yersinia pestis fra pestbefengte til friske kaniner

Walløe mener dette lille krypet faktisk spredte pestbakterien mer effektivt enn rotteloppa kunne ha gjort.

Han tror altså at menneskeloppa P.irritans kan ha tatt med seg pestsmitten fra menneske til menneske den gangen på 1300-tallet. Og det lille utøyet kan også ha reist over større avstander.

- Infiserte menneskelopper kan leve i lang tid uten ny tilførsel av blod, og kunne derfor transporteres i klær, ull og mange andre varer. Denne spredningsmodellen kan forklare rask spredning av pesten, noe rottemodellen ikke kan, skriver professoren.

Den svarte rotta kan rett og slett ikke ha spilt en så viktig rolle i spredningen av pest i Europa, konkluderer han.

Men det er ikke alle enige i.

- Byfenomen

- Walløe gjør nok feil i å frikjenne rotta, mener dr. Ole Georg Moseng, som er medisinhistoriker, for tida med arbeidsplass ved Institutt for sykepleievitenskap.

I 2006 skrev han en doktoravhandling nettopp om pesten.

Selv om Moseng må innrømme at det finnes svært få beskrivelser av rotter under Svartedauden, tror han likevel de små dyra spilte en stor rolle under epidemien. De manglende rottehistoriene kan skyldes skrivetradisjoner eller andre kulturelle faktorer.

Fraværet av rottelevninger i arkeologisk materiale fra bygdene er heller ikke noe godt argument, mener forskeren.

- Stort sett alle kilder på pest i Norge, fra Svartedauden til 1654, beskriver sykdommen som et byfenomen. På lik linje med andre store epidemier, som kolera og tyfus, kommer pesten med båter og sprer seg i byene. Det er her man har kildematerialet fra.

- Jeg har selv sett på alle pestepidemier etter Svartedauden, og funnet rundt 20-25 ulike epidemier. Ingen av dem kan påvise omfattende angrep på landet.

Ødegårder ingen bevis

Det er altså ikke så sikkert at Svartedauden herjet i hver avkrok av landet, mener Moseng. Og det til tross for vår barnelærdom om den nådeløse Pesta som besøkte selv de mest avsidesliggende bygdene og la husmannsplassene øde.

- Det med ødegårder er interessant, sier han.

- Hvorfor ble de egentlig lagt øde? Fordi alle beboerne døde av pest? Tvilsomt.

- Det skjedde trolig heller fordi folketallet ble lavere og det ble ledig på bedre steder og til lavere priser. Ødegårdene ligger typisk i utkantstrøk med dårlig jord. Men pesten slo nok hardest til i tette strøk. Da flyttet folk fra Uren Luren Himmelturen til ledig jord mer sentralt.

- Vi ser en entydig vandring nedover, fra fjell til bygd, fra periferi til sentrum, bortsett fra i Nord-Norge, der folk flyttet ut mot fjorden til bedre fiskeplasser.

Flere forklaringer

Moseng mener det er mange grunner til å tro på den klassiske smitteforklaringa med rotter og loppene deres. Han sier også at forskningen rundt pest og menneskenes lus og loppe er tynn.

- Det har aldri vært seriøst påvist at lus noensinne har formidlet pest. Og en del av den tidlige forskningen omkring rollen til Pulex irritans har vært så mangelfull at det er grunn til meget stor skepsis.

Dessuten kan pesten ha spredt seg på flere parallelle måter, mener Moseng.

- Mitt hovedpoeng er at det er ufruktbart å etterlyse forklaringer som bare bygger på én sammenheng, i dette tilfellet med menneskeloppa som hovedfaktor. Pest har en enorm bredde i hvordan den ytrer seg både i kroppen og med tanke på spredning.

- I noen tilfeller gir den byller, som oftest én stor byll. Men man kan også få sorte felter ytterst på fingrene, nesa og tærne, som koldbrann, eller det kan dukke opp eksemaktig utslett. Andre ganger kan folk dø omtrent uten symptomer. De får hodepine og feber og omkommer i løpet av 20 timer.

Epidemiene kan fortone seg helt forskjellige, alt etter hvor de oppstår, og hvordan folk oppfører seg, sier Moseng.

- I India var byller nesten eneste variant, mens i det kalde klimaet i Mandsjuria i Kina herjet sykdommen som lungepest som spredte seg fra menneske til menneske. Tidlig på 1900-tallet skjedde disse epidemiene omtrent samtidig.

- For øvrig finnes det over 300 ulike gnagerarter og mange titals loppearter som har vært satt i forbindelse med pestspredning, selv om ikke alle er knyttet til mennesker.

- Jeg tror sykdommen sprer seg på mange ulike måter: Mellom mennesker uten noe annet, via lopper fra menneske til menneske, fra menneske til rotter og tilbake til menneske, og så videre. Jeg mener det er feil å tilskrive menneskeloppa en hovedrolle, sier Moseng.

- Walløe er for opptatt av å finne den ene sannheten. Jeg tror det er mange sannheter samtidig.