11. september 1973 tok de militære i Chile makten fra den folkevalgte presidenten, sosialisten Salvador Allende.

Kuppet ble ledet av general Augusto Pinochet og innledet en periode med terror. Mer enn 3000 mennesker ble drept eller forsvant uten spor.

Allende døde heroisk på sin post i presidentpalasset i hovedstaden Santiago.

Flere hundre tusen endte opp som politiske flyktninger i utlandet og først i 1990 ble demokratiet gjeninnført.

Kuppet var en av de mest dramatiske hendelsene i verden på 1970-tallet, på linje med avslutningen av Vietnam-krigen og revolusjonen i Iran. Det ble gjennomført med stilltiende aksept fra storebroren i nord, USA. Hvor aktivt USA deltok i selve kuppet er fortsatt omstridt.

Demokratisk vinner

40 år etter er Chile et stabilt demokrati, som i de siste tjue åra stort sett har vært ledet av koalisjoner mellom sentrum- og venstrepartier.

Landet er også en økonomisk vinner i Sør-Amerika, med en økonomisk politikk som delvis er en arv fra militærregimet.

Etter tre tiår med økonomisk vekst er Chile nå globalt sett et mellominntektsland, og blant de rikeste i regionen.

- Om man reiser fra Chile til nabolandet Bolivia, er forskjellen i gjennomsnittlig inntekt større enn om man reiser fra USA til Mexico, sier Patricio Navia ved New York University.

Sammen med andre eksperter på feltet deltok han tidligere denne uka på et seminar i Oslo arrangert av Fritt Ord, Universitetet i Oslo, norske latinamerikaforskere og den norske Oxford-komiteen.

Tosidig arv

Navia påpeker at én del av arven etter militærdiktaturet er bruddene på menneskerettighetene. Rettsoppgjøret er på langt nær fullført og mange har ikke fått oppreisning.

Arven etter juntaen ligger også i grunnloven, som ble vedtatt under militærregimet i 1980.

Den er endret mange ganger etter demokratiseringen, men bærer en arvesynd – at den ble skrevet under Pinochets styre.

Samtidig omfatter arven etter de militære også markedsvennlige reformer som etter Navias mening har bidratt til langvarig økonomisk vekst i landet siden 1980-tallet. De venstreorienterte demokratiske regjeringene har beholdt mye av den økonomiske politikken.

Dagens chilenere lever med denne blandede arven. Se Navias innlegg om arven etter diktaturet på nettstedet Open Democracy.

Vinglet

Navia viser til at den økonomiske veksten startet allerede i 1983, mens de militære fortsatt satt ved makten.

De militære var i utgangspunktet ikke samstemt med hensyn til hvilke type økonomisk politikk den skulle føre.

- Jeg tror ikke Pinochet hadde gode kunnskaper om økonomisk politikk, sier Navia.

Juntaen valgte imidlertid å høre på rådgivere som anbefalte en politikk for omfattende liberalisering av økonomien, sterkt inspirert av Chicago-økonomen og nobelprisvinneren Milton Friedman.

Allerede på 1960-tallet mange chilenske studenter reist til University of Chicago og studert økonomi.

Chile ble et laboratorium for en økonomisk politikk der staten skulle spille en minst mulig rolle i økonomien.

Reformene kan imidlertid ikke ta all æren for Chiles gode økonomiske utvikling. Internasjonale råvarepriser har også spilt inn.

Koppergruvene i nord er for Chile det oljen er for Norge, og chilenerne har nytt godt av en lang periode med høye globale priser på kopper.

Vant over diktaturet

I 1988 tapte Pinochet en folkeavstemning om gjeninnføring av demokrati. Generalen hadde tatt det for gitt at han ville vinne. Dette var blant annet basert på at økonomien gikk godt. I stedet opplevde han at et flertall stemte for innføring av demokrati.

- Pinochet trodde aldri at han kunne tape avstemningen. Han var overbevist om at folk fulgte sine økonomiske interesser, sier Eugenio Tironi, sosiolog, tidligere professor og i 1988 sentral i kampanjen for å gjeninnføre demokratiet.

Tironi sier at målet med den økonomiske politikken etter hvert ble å skape en ny type kapitalister. Før Allende ble valgt til president i 1970 hadde Chile en form for blandingsøkonomi der nasjonalt næringsliv ble beskyttet for konkurranse.

Militærjuntaens politikk brøt også med dette. På spørsmål fra salen om det er noe Tironi angrer på ved overgangen til demokrati sa han at det er at man ikke gjorde noe for å bryte opp nye nettverk av eierinteresser i næringslivet som ble etablert under Pinochet.

I dag har er disse nettverkene for store til at man gjøre noe med dem, mener han.

Skaper sine egne kritikere

Fattigdommen er redusert fra 40 prosent i 1990 til under 15 prosent i dag, men ulikhetene er store. Noen indikatorer sier at ulikhetene også øker.

Meningsmålinger viste fram til 2010 stor støtte til den økonomiske modellen, men at denne støtten deretter er redusert.

Han sier at økt tilgang på høyere utdanning er en vesentlig del av chilenske økonomiske modellen. Dette har skapt en stor masse studenter, som nå er modellens sterkeste kritikere og etter Tironis mening har vitalisert det chilenske samfunnet.

Etter overgangen til demokrati var samfunnet i to tiår preget av frykt for radikale endringer. Den frykten deler ikke studentene, som er for unge til å huske diktaturet. Både i 2006 og 2011 var det omfattende studentopptøyer i Chile.

Det er modellens suksess som undergraver den, mener Tironi og viser til Karl Marx.

- Marx mente at kapitalismen undergraver sin egen eksistens ved å produsere et stort proletariat. Dagens proletariat er studentene. De aksepterer ikke ulikhetene som foreldrene deres aksepterte og derfor slåss de, sier Tironi.

- Dette er på grunn av modellens suksess, ikke på grunn av dens fiasko. Det er ironien i det, legger han til.

Bølge av militærkupp

Kuppet i Chile var bare ett av en lang rekke militære maktovertagelser i Sør-Amerika på 1970- og 1980-tallet, mange av dem rettet mot radikale partier på venstre fløy.

I dag er imidlertid kontinentet preget av demokratisk styre. Samtidig er et flertall av landene ledet av venstrepartier. Generalene har på sett og vis tapt, men historien kan fortsatt prege dagens virkelighet.

Professor Jorge Lanzaro ved University of the Republic i Montevideo, Uruguay, er ekspert på politiske partier og institusjoner i regionen.

Han mener at en langvarig virkning av kuppet i Chile i 1973 er at flere av de store venstrepartiene i Sør-Amerika valgte en strategi med vekt på å bygge brede allianser og kun gjøre små, skrittvise endringer.

Brede strategier

I Chile fikk sosialisten Salvador Allende flest stemmer blant tre kandidater i presidentvalget i 1970 og ble slik skikken var utpekt til president av nasjonalforsamlingen. Han hadde likevel ikke mer enn 36 prosent av stemmene bak seg.

Det gjorde ham sårbar og egentlig lite skikket til å gjennomføre store endringer.

- På lang sikt var den store effekten lærdommen at om en demokratisk venstreside skal lykkes, må man ha en større politisk base, ikke bare et lite og risikabelt flertall, sier Lanzaro.

Alle disse regjeringene opererer innenfor en markedsøkonomi, men legger stor vekt på sosiale reformer.

Ikke alle land med venstreorientert styre i Sør-Amerika passer inn i dette bildet. Små, moderate endringer har imidlertid vært oppskriften i verdens femte største land, Brasil. Der har venstrepartiet PT nå hatt presidentmakt siden 2002.

Også Chile og Uruguay følger oppskriften med venstreorienterte regjeringer som legger stor vekt på brede koalisjoner.

I Chile tyder meningsmålingene på at Michelle Bachelet fra sentrum-venstre kommer tilbake som president til sin andre periode etter valget i november.