– De store selskapene bruker det grønne skiftet for å få gjennomslag for sine
interesser, mener Line Skum.
Hun er reindriftssame og universitetslektor ved
VID. For 17 år siden skrev hun en hovedfagsoppgave om hvordan urfolk på Filippinene
ble rammet av internasjonal gruvedrift.
Line Skum er reindriftssame og universitetslektor ved VID.(Foto: Susanne Ward Ådlandsvik / VID)
Nå er det hennes eget reinbeitedistrikt på Senja som trues av et internasjonalt gruveselskap. I 2019 ble Skaland Grafitverk på Nord-Senja kjøpt opp av det australske gruveselskapet Mineral Commodities. Selskapet ønsker å utvide driften og har gjennomført leting etter nye grafittforekomster i uberørte naturområder på øya.
Grafitt er blant materialene EU har definert som kritiske for å få gjennomført det grønne skiftet.
– Grafitt trengs blant annet til el-bilbatterier. Europa ønsker å bli mer selvforsynt med mineraler og mindre avhengig av Kina og Sør-Amerika. Kina står i dag for over 60 prosent av verdens grafittproduksjon, sier hun.
Gruvedrift i urørt natur
En utvidelse av gruvedriften kommer selvfølgelig ikke uten konsekvenser.
– Området består i dag av urørt natur og er både et populært turområde og
sentralt reinbeiteområde, sier Skum.
Saken
har skapt protester fordi både samene og andre grunneiere mener de ikke ble
tilstrekkelig hørt da Senja kommune og Statskog ga selskapet tillatelse til
leting i området.
Ifølge
Skum var avtaleprosessene helt ukjente for offentligheten, inkludert berørte
grunneiere og reindriften.
– Vindkraft i reinbeiteområder på Fosen er et pågående menneskerettighetsbrudd, sier Carola Lingaas, førsteamanuensis i rettsvitenskap ved VID.(Foto: Privat)
– Urfolk har rett til å bli hørt i saker som kan få direkte betydning for dem.
Saken har paralleller til Fosen-saken hvor man må rydde opp i etterkant fordi
man ikke involverte alle parter fra starten av, påpeker hun.
Dømt for brudd på urfolksrettigheter
I oktober 2021 slo Høyesterett fast at
tillatelsen til utbygging av vindkraft i reinbeiteområder på Fosen er ugyldig. Den strider mot urfolks rett til fri kulturutøvelse.
To år senere står vindturbinene der
fremdeles, og det er uvisst hva løsningen blir.
– Så lenge ingenting blir gjort, er
dette et pågående menneskerettighetsbrudd, sier Carola Lingaas. Hun er
førsteamanuensis i rettsvitenskap ved VID og skal holde et innlegg om
Fosen-saken under arrangementet.
– Dommen var oppsiktsvekkende. Det var ikke forventet at den skulle være så
tydelig på at tillatelsen til utbygging strider mot Norges folkerettslige
forpliktelser, sier hun.
Men
selv om dommen er tydelig på at urfolksrettighetene er brutt, sier den
ingenting om hvordan saken skal løses.
Står i veien for forsoning
Annonse
23.
februar i år hadde det gått 500 dager siden dommen i Fosen-saken falt. Da slo
en gruppe aksjonister seg ned i resepsjonen til Olje- og energidepartementet med krav om at turbinene skulle rives.
– Fosen-saken er ikke bare et juridisk problem, men også en økonomisk utfordring.
Det er blitt gjort store investeringer. Ingen bestrider at vi trenger en grønn
omstilling, spørsmålet er hvordan og på bekostning av hvem. Det er et sårt
punkt i prosessen, sier Lingaas.
– Det er viktig at minoriteten ikke nok en gang blir tilsidesatt av staten, sier førstelektor ved VID, Anne Margrethe Sønneland.(Foto: Susanne Ward Ådlandsvik / VID)
I
juni slapp Sannhets- og forsoningskommisjonen sin rapport om
fornorskingspolitikk og urett overfor samer, kvener og norskfinner. Samtidig
som staten skal forsones med den samiske minoriteten, står den altså i en
konflikt om bruk av landområder.
– Kommisjonens leder Dagfinn Høybråten var tydelig på at Fosen-saken må behandles
på en ordentlig måte nå som vi står i en forsoningsprosess. Det handler om
minoritetenes tillit til staten, påpeker hun.
Forbød samer å kjøpe land
Fra
rundt 1850 til 1960-tallet drev norske myndigheter en målrettet
fornorskingspolitikk mot samer, kvener og norskfinner. En del av fornorskningen
handlet om å legge begrensninger på reindrift og eierskap av jord.
– I 1902 ble det innført en lov som forbød dem som ikke var norskspråklige, å
kjøpe land i Finnmark. Det å ha et samisk navn fikk store juridiske
konsekvenser, forklarer Lingaas.
I
1965 ble loven formelt avskaffet, men konfliktene rundt landområder
fortsetter.
– Hvordan man kan få til det grønne skiftet uten at det går utover urfolks
rettigheter, er en vanskelig problemstilling både i Norge og andre land. Og
særlig når man står i en forsoningsprosess, sier hun.
Majoriteten har også et ansvar
– Det er viktig at minoriteten ikke nok en gang blir tilsidesatt av staten, sier
førstelektor ved VID, Anne Margrethe Sønneland.
Hun
har forsket på latinamerikanske sannhetskommisjoner og sier at disse sakene er
komplekse.
Annonse
– Det finnes ingen enkle løsninger, understreker hun.
Hun påpeker at selv om staten har
hovedansvaret for forsoning, har også majoritetsbefolkningen et ansvar.
– Det aller viktigste er forsoning mellom minoriteten og staten fordi
fornorskningen var statlig politikk. Men det er også et behov for forsoning
mellom minoritet og majoritet, sier hun.
Sannhets-
og forsoningskommisjonen peker på at befolkningen har for lite kunnskap om
urfolk og nasjonale minoriteter.
– Folk vet generelt lite både om fornorskningspolitikken og om Sannhets- og
forsoningskommisjonens rapport. Det legger et stort ansvar for forsoning på
minoriteten, sier hun.
Der skal Line Skum presentere gruvesaken på Nord-Senja. Er
forsoning mulig når urfolksrettigheter trues av grønn omstilling?
På
Litteraturhuset i Oslo setter VID fokus på hvordan ønsket om grønn energi kan
komme i konflikt med urfolksrettigheter og arbeidet med forsoning. Det er også
mulig å delta digitalt. Les mer om arrangementet her.
