At mennesker planter hælen først i bakken når vi går, er neppe tilfeldig. Vi sparer energi, men forsker spekulerer i om egenskapen oppstod av andre grunner.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Klassisk energisparende gange for oss tobente. Her ses den engelske fotografen Eadweard Muybridge (1830-1904). Her har han tatt bilder av seg selv med flere kameraer for å vise bevegelse. De aller fleste av oss mennesker setter hælen først i bakken når vi går. (Foto: E. Muybridge)
Vi bruker 53 prosent mer energi når vi lander på tåballene først (forfoten), enn når gåbevegelsen starter med at hælen plantes i bakken, ifølge ny studie fra University of Utah.
Dessuten; å trippe på tærne først, er 83 prosent mer energikrevende enn å rulle fra hæl og framover.
Her er det typiske ganglaget for oss mennesker; vi planter hælen solid ned i bakken først, noe som gjør at vi sparer mye energi, samenlignet med om vi lander først på forfoten (tåballene) eller på tærne. (Foto: David Carrier, University of Utah)
- Studien viser at bevegelsen med hæl ned først er energisparende for gange, men ikke for løping, påpeker biologiprofessor David Carrier.
- Når vi går er vi svært økonomiske med hensyn til energiforbruk, når vi løper er det ikke noen forskjell på effektiviteten enten vi setter hælen eller forfoten først i bakken, opplyser Carrier.
- Faktisk bruker vi mer krefter på å løpe enn det et typisk pattedyr på vår egen størrelse gjør, fortsetter professoren i et presseskriv fra universitetet.
Tåballtripp, tåspisstripp
Hos de fleste pattedyr forblir hælen løftet når de går - eller løper. For eksempel katter og hunder sverger til tåballene. Hest og hjort tripper mer på tærne.
- Få arter lander på hælen; du har bjørner, mennesker og store aper som sjimpanser, gorillaer og orangutanger, sier Carrier.
Det er nærliggende å se for seg at gange med det mindre energikrevende hælnedslaget, hjalp oldtidsmennesker som forflyttet seg over store avstander i jakt på føde.
Likevel; fordi andre store aper også er hælgjengere, vil dette ifølge Carrier bety at egenkapen utviklet seg før forefedrene våre tok steget ned fra trær.
Gange der forfoten treffer underlaget først, illustrert med en student fra University of Utah som deltok i studien. Å gå slik hele tiden ville kreve 53 prosent mer energi enn å sette hælen ned først. (Foto: David Carrier, University of Utah)
- Vi (menneskets forfedre, red.anm) hadde denne fotstillingen da vi oppholdt oss i trærne. De store apene hadde gange med hælnedslag, men de går ikke lengre distanser.
- Så det at vi sparer energi ved å trå ned med hælen først, forklarer sannsynligvis ikke en slik fotbevegelse, eller hvorfor den utviklet seg - selv om vi sparer på kreftene, mener han videre.
Fordel ved slåssing?
Carrier spekulerer på om rulling av foten fra hæl og framover det kan ha vært en fordel når man skulle forsvare seg, i slåsskamper.
- Det kan være fordelaktig med tanke på stabilitet, og gi økt dreiekraft i forbindelse med plutselige rykk, støt og dytting, sier professoren.
Han mener også at snubevegelser kan utføres raskere.
Å gå slik at hælen treffer bakken først, er ikke energisparende av stabilitetshensyn eller fordi det innebærer færre steg.
Når vi spaserer slik får vi en større vektstangkraft (på grunn av fotens bue), samt at bevegelser og energi overføres mer effektivt i resten av steget, ifølge studien.
Annonse
Det nye forskningsarbeidet er publisert i nettutgaven av The Journal of Experimental Biology, og trykkes på papir i marsnummerit av tidsskriftet. 27 frivillige deltok i Carrier og kollegenes arbeid, de fleste var idrettsutøvere i 20-40-årene.
Referanse:
Cunningham, C. B., Schilling, N., Anders, C. and Carrier, D. R. (2010). The influence of foot posture on the cost of transport in humans. J. Exp. Biol. 213, 790-797.
