Da jeg var 19 år ble jeg spådd for første gang. Jeg sto foran en håndtyder som aldri hadde møtt meg før, og som derfor ikke kunne vite et døyt om meg. Jeg sa nesten ingenting heller, siden jeg både var skeptisk (og sjenert), og dessuten gikk gjennom en vanskelig fase i livet der jeg var ganske så forknytt.

Magisk opplevelse

Men den nesten litt for vennlige mannen tittet i hånden min, og så begynte han å snakke. Om meg. Han kunne like godt dratt ned buksa på meg, så avkledd følte jeg meg. Det var som om han så rett gjennom meg da han fortalte at jeg ikke måtte være så hard mot meg selv, men prøve å gjøre gode ting. Det var nettopp dette som tenåringen meg hadde problemer med, og derfor trengte å høre. Jeg var på vippen til å tro at jeg hadde opplevd noe magisk.

Senere har jeg skjønt at det nok var lite ved det som hadde skjedd meg som var magisk, med mindre man med “magi” mener det man opplever hos magikere som David Copperfield: Stilige og forbløffende triks, men like fullt nettopp, triks. Og selv om det trengs lang trening for å få det til, er det ikke vanskelig å forstå grunnprinsippene.

Håndspåing - et håndverk

Hvis man skal forstå spådomskunst, er det viktig å forstå begrepet “cold reading” - kaldlesning.

Kaldlesning er ganske enkelt å kunne lese et menneske uten vite noe om dem på forhånd. Altså å spå dem.

Ta en titt på deg selv i speilet. Legg merke til hvor mange detaljer ved utseendet ditt du har satt ditt eget preg på. Og selv om panneluggen og Converse-skoene kanskje ikke sier akkurat hvem du er innerst inne, så sier de mye om hvem du vil være - og dermed om hva du har lyst til å høre (eller hadde hatt godt av å høre) om om deg selv.

Har du perleøredobber og Louis Vuitton-veske, har du kanskje lyst til å høre at du vil gjøre lynkarriere. Bærer du på en gitarkasse og en litt lefsete utgave av boka Fittstim, har du kanskje lyst til å høre at du er veldig kreativ og sterk. Og en svartkledd ungutt med forpint ansikt og brutal hårsveis som meg, trengte å høre at jeg måtte være snillere mot meg selv.

Passer for alle

Dessuten er det visse ting som stemmer for oss alle enten vi er BI-studenter eller feministpønkere. Alle er vi usikre på karrieren, på kjærligheten, på døden - hjørnesteinene i en god spådomssesjon. Og vi har ofte de samme tingene vi sliter med i faser av livet.

Å fortelle en 18-åring at det er “en autoritetsperson i livet ditt som du vil opponere mot” er en ganske sikker spådom. Eller hva med denne: “Du er en person som har kritisk sans og ikke finner deg i hva som helst”. Du protesterer ikke på den, hva?

En god kaldleser kan lese deg som et åpent Donald-blad, og sørger for å fortelle deg ting du har lyst til å høre. Og da blir du fort revet med. Dermed avslører du mye mer om deg selv enn du tror, og etterpå er det lett å glemme hvor mye man selv bidro med. Hvis spådamen “ser en mann”, blir du lett overbevist om at det er faren din som nettopp har vært syk.

Siden du da har vært med på å spå deg selv, er det vel ikke så rart om spådommene stemte forbausende bra?

Spådomsbransjen

De samme prinsippene gjelder for all spådomskunst, enten man “leser” tarotkort, hender eller kaffegrut. Og som du ser er det ingenting ved spådommer som ikke kan forklares på måter som ikke trenger å involvere det overnaturlige. Men betyr det at spåkunstnerne lurer deg?

Personlig tror jeg mange som driver med spådommer selv er overbeviste om at de har overnaturlige evner og at kaldlesningen er ubevisst. De er kanskje gode menneskekjennere, og oppdager at spådommene deres kan berøre andre på en positiv måte. Dette gir dem en terapeutisk funksjon på linje med en god kopp té på kjøkkenet til bestevenninnen din.

Bevisst juks?

Andre bruker kanskje litt bevisst “juks” - kaldlesning - for å legge litt dramatisk effekt til spådommene sine. Dette gjør spådommer til en morsom selskapslek, som da onkelen din kunne stjele nesa di da du var liten.

Men det finnes også spåkunstnere som er bevisste bløffmakere, og som bruker all mulig juks - som å få assistenten sin til å sjekke kåpelomma di for personlige opplysninger som spåmannen senere kan “se”. Eller TV-programmer der spåmennene gjerne er tungt redigert, så du ikke ser alle de gangene de tar feil. Spådommer kan nemlig være god business.

En god målestokk kan kanskje være å se hvor mye disse tar for tjenestene sine. En god spådame på sirkus kan få deg til å tenke på ting du ikke ellers ville kommet på, og det kan være bra. Men hvis noen forlanger skyhøy timepris for å fortelle deg ting du allerede visste, bør du kanskje stikke innom noen du kjenner for å ta en kopp te i stedet.