Det er litt som med biler. Noen bruker en liter bensin på mila, og andre er mer effektive og bruker 0,6 liter på mila, forklarer forsker. (Illustrasjonsfoto: sportpoint / Shutterstock / NTB scanpix)
Det er litt som med biler. Noen bruker en liter bensin på mila, og andre er mer effektive og bruker 0,6 liter på mila, forklarer forsker. (Illustrasjonsfoto: sportpoint / Shutterstock / NTB scanpix)

Birken-utøvere var mer effektive enn de som går VM-distanser

Utøvere som satser på distanser som Birkebeinerløpet bruker kroppen mer effektivt enn utøvere som satser på tradisjonelt langrenn.

Published

Forskere ved UiT har testet utholdenheten blant skiløpere som satser på ulike distanser.

I studien deltok syv løpere som satser på langløpcupen Visma Ski Classics. Her inngår for eksempel Birkebeinerløpet på 54 kilometer.

I tillegg deltok syv løpere som ligger på høyt nasjonalt nivå i tradisjonelt langrenn. Disse konkurrerer over de distansene som inngår i VM- og OL-programmet i tillegg til verdenscup-renn. Det vil altså si sprint, 15 kilometer, 30 kilometer og 50 kilometer.

Mens den førstnevnte gruppa – langløperne – kan klassifiseres som profesjonelle utøvere, kan den sistnevnte gruppa regnes som amatører som trener med mål om å bli profesjonelle utøvere i tradisjonelt langrenn.

Det viste seg at langløperne holdt ut 18 prosent lengre i diagonalgang og 29 prosent lengre i staking sammenlignet med de tradisjonelle langrennsløperne.

De to gruppene ellers hadde lik muskelstyrke i overkroppen og like høyt maksimalt oksygenopptak.

Noen bruker mindre bensin på mila

For å teste utøvernes utholdenhet ble de satt til å gå på rulleski på tredemølle inne på laboratoriet til Idrettshøgskolen ved UiT.

Og det viste seg altså at langløperne holdt ut lenger i både staking og diagonalgang.

Dette måtte utøverne gjennomføre:

  • 15 minutter oppvarming
  • Maksimal styrketest på stakeapparat
  • Ti minutter på mølle med hastighet på syv kilometer i timen og 10,5 prosent stigning. Først fem minutter staking, så fem minutter diagonalgang
  • Samme intervall som over, men med hastighet på åtte kilometer i timen
  • Samme intervall som over, men med hastighet på ti kilometer i timen
  • Staking til utmattelse – startet med hastighet på syv kilometer i timen, økning med én kilometer hvert minutt til løperen ikke greide å holde tritt med farten.
  • Diagonalgang til utmattelse – startet med hastighet på syv kilometer i timen, økning med én kilometer hvert minutt til løperen ikke greide å holde tritt med farten.

Boye Welde, forskningsgruppeleder ved Idrettshøgskolen, synes resultatene er spennende.

– Selv om utøverne i de to gruppene var like sterke og hadde likt maksimalt oksygenopptak, hadde langløperne lavere puls, lavere melkesyrenivå og trengte mindre oksygen for å holde farta enn gruppen som trener på de tradisjonelle langrenns-distansene.

– På ti kilometer i timen og samme stigning hadde langløperne også lavere puls og lavere melkesyrenivå. Det er litt som med biler. Noen bruker en liter bensin på mila, og andre er mer effektive og bruker 0,6 liter på mila, kommenterer Welde.

Teknikken og fysikken til langløpere gjør dem i stand til å holde ut lengre enn WC-løpere, sier Boye Welde. (Foto: Mathias Bruvoll)
Teknikken og fysikken til langløpere gjør dem i stand til å holde ut lengre enn WC-løpere, sier Boye Welde. (Foto: Mathias Bruvoll)

Staker med hele kroppen

Tidligere ble flere teknikker brukt i langløp med flate løyper, men de siste årene har utøverne gått over til å stake hele veien, i løp som spenner fra 15 til 70 kilometer.

Overgangen er det flere grunner til, blant annet at løperne er blitt sterkere og at kompakt preparering av løypene gjør at man får godt feste for stavene. I tillegg gjør nye smøreprodukter gliden bedre og mer holdbar, og løperne går med spesielle stakeski.

Ifølge Welde er utviklingen i staketeknikk også en viktig faktor.

Mens de av oss som bare går en skitur i ny og ne bruker armene og deler av overkroppen når vi staker, har de spesialtrente utøverne en helt annen teknikk:

– De beste skiløperne i dag bruker nesten hele kroppen. De går helt frem på tærne, legger seg godt på med overkroppen og aktiverer all muskulatur foran og på siden av overkroppen når de staker, sier Welde.

Dermed blir belastningene fordelt på flere muskelgrupper gjennom at beina også brukes aktivt og utnyttingsgraden av oksygen blir bedre, forklarer forskeren.

– Kort sagt går de billigere og mer effektivt, slår Welde fast.

Staking muligens ikke for turløpere

Tina Engseth jobbet i forskningsprosjektet med ulike typer tester og målinger og skrev en masteroppgave om prosjektet. Hun vil advare vanlige turløpere å satse på glatte ski og kun staking i lange skirenn.

– Vi fant at både langløperne og verdenscup-løperne gikk mest effektivt i diagonalgang. Det er mest naturlig for oss å bruke beina, da underkroppen er mer utholdende enn overkroppen, kommenterer hun.

– I flate løyper som i Marcialonga og Vasaloppet vil staking være raskeste metode til mål. Men man må ha et visst treningsgrunnlag, ellers risikerer man utmattelse og skader. I langløp med kupert terreng, som Birkebeineren og Reistadløpet, kan det være fornuftig også for de beste å bruke diagonalgang og feste under skiene. Det er litt avhengig av forholdene, sier Engseth.

Referanse:

Sagelv, E.H. m.fl: Physiological Comparisons of Elite Male Visma Ski Classics and National Level Cross-Country Skiers During Uphill Treadmill Roller Skiing. Frontiers in Physiology. (2018) https://doi.org/10.3389/fphys.2018.01523