Fysiologien avgjør OL-langrenn

Når en skitupp avgjør et løp på fem mil, trenger man forskere til å forklare hvorfor. Den hårfine forskjellen kan ligge i frasparket.

Publisert

Langrenn er en av de mest krevende av alle olympiske idretter. Her holder skiløperne gjennomsnittshastigheter på 20–25 kilometer i timen over avstander opptil 50 kilometer.

Likevel vil TV-skjermen de kommende dagene vise at forskjellen mellom vinnere og tapere i disse knallharde løpene avgjøres av en skitupp eller et tidels sekund.

Så hva er det som gir de beste akkurat den lille fordelen de trenger for å vinne – hvis de ellers har like vellykket smøring, like godt utstyr og er like godt trent?

NTNUs program for bevegelsesvitenskap og Olympiatoppen Midt-Norge jobber tett sammen med landslagene i langrenn. Forskere her har sett på energiforbruk og effektivitet hos verdens beste skiløpere.

Resultatene gir et enestående innblikk i hva som skiller de beste fra de nest beste i langrennssporet. Og det er først og fremst fysiologiske faktorer.

Hva som trengs

Aerob kapasitet er den maksimale evnen en person har til å utvikle energi ved hjelp av forbrenning av oksygen. Det er et mål på evne til å utføre langvarig fysisk arbeid – som å gå hardt og lenge.

Anaerob kapasitet er den maksimale evnen en person har til å utvikle energi uten forbrenning av oksygen. Det er et mål på evne til å utføre kortvarig, meget intenst arbeid – som en spurt.

Langrennsløpere trenger høy kapasitet på begge områdene.

– I tillegg trengs muskelstyrke, effektive teknikker og evnen til å motstå tretthet for å kunne arbeide med topphastigheter gjennom hele løpet, sier doktorgradsstudent Øyvind Sandbakk.

Spesielt for langrenn

(Illustrasjonsfoto: iStockphoto)
(Illustrasjonsfoto: iStockphoto)

– De fysiske egenskapene som avgjør resultatet, skiller seg ikke så veldig fra andre utholdenhetsidretter. Men et spesielt aspekt i langrenn er at løperne arbeider i svært varierende terreng.

– De må derfor bruke mange ulike teknikker som hele tiden må tilpasses optimalt til de stadig endrede ytre forholdene, forklarer Sandbakk.

Betydningen av løpernes fysiske egenskaper vil variere mellom de ulike OL-distansene, men også mellom ulike terrengtyper.

Under 10 og 15 kilometer fristil vil utøvere med høy aerob utholdenhetskapasitet (stort oksygenopptak) ha en fordel i motbakkene.

Det er motbakkene som normalt skiller skiløpere mest. Men 10- og 15-kilometerløypene i Vancouver inneholder også mye flatt terreng. I det flatere terrenget vil en utøver med høyere muskelmasse og større kraft- og fartspotensial kunne vinne sekunder.

Variert terreng krever mange teknikker

Langrenn krever også at skiløperne mestrer et stort spekter av teknikker for ulike hastigheter og skråninger. Sandbakk spår at denne faktoren vil være avgjørende i de teknisk krevende løypene i Vancouver.

– Når skiløperne skøyter, bruker de så mange som sju forskjellige delteknikker. Disse må de stadig skifte mellom i forhold til terreng, løypeforhold og ulike hastigheter, sier Sandbakk.

Effektive fraspark

Dette viser at langrennsteknikk er komplekst. Men Sandbakk mener at et enkelt mål kan skille de beste fra de nest beste i de fleste teknikker:

– De beste løperne har en tendens til å komme lengre for hver syklus, altså lengden de flytter kroppens tyngdepunkt for hvert steg. Dette sier noe om kraftpotensialet og effektiviteten av frasparkene til løperne.

– Og dette ser ut til å være særdeles avgjørende når utøverne er slitne mot slutten av løpene, sier Sandbakk.

Referanse:

Sandbakk m.fl.: Metabolic rate and gross efficiency at high work rates in world class and national level sprint skiers. European Journal of Applied Physiology, februar 2010; DOI: 10.1007/s00421-010-1372-3.