Så er det kanskje mulig å unngå forfall i toppetasjen likevel – selv om man etter menneskets målestokk blir eldgammel?

Funn i ny studie stiller i hvert fall spørsmål ved antakelsen om at Alzheimer og annen demenssykdom vil utvikle seg uansett, hvis en person lever lenge nok. 

Den nederlandske kvinnen, som ble undersøkt både før og etter at hun døde 115 år gammel, hadde en ganske så normal hjerne. Lite eller ingenting tydet på utvikling av Alzheimers sykdom, ifølge studien.

Kvinnen hadde eksempelvis nesten ingen forekomster av stoffet beta-amyloid i hjernen. Dette er en slags plakk som legger seg på hjernen til pasienter som rammes av den fryktede demenssykdommen.

Oppvakt og godt orientert

Forskernes undersøkelser er publisert i augustutgaven av tidsskriftet Neurobiology of Aging. Arbeidet ble ledet av lege og professor Gert Holstege ved universitetet i Groningen, Nederland.

Da kvinnen var 112 og 113 år gammel, utførte forskerne en rekke nevrologiske og psykologiske undersøkelser av henne.

I etterkant kunne de konstatere at kvinnen var kvikk, oppvakt og selvsikker - med stor interesse for verden rundt seg. Det gjaldt innenfor vidt forskjellige temaer som politikk og sport.

Resultatene viste i praksis en hjerne som fungerte helt fint, uten tegn til demens eller trøbbel med oppmerksomhet/hukommelse. Hun klarte testene like bra som gjennomsnittet for aldersgruppen 60-75 år, ifølge et skriv fra Elsevier.

- Kvinnen var selvhjulpen til hun var 105 år. Da flyttet hun til et pleiehjem, mest fordi synet hennes begynte å svikte. Ironisk nok hadde hun svært lav vekt ved fødselen og man regnet ikke med at hun ville overleve, anfører forskerne bak studien.

Unik mulighet

Livets uregjerlige vei ville det altså ganske annerledes. Kvinnen var, ifølge skrivet fra Elsevier, verdens eldste person i live da hun rundet 115.

Det var egentlig en helt unik mulighet Holstege og kollegene hadde fått i fanget, siden de kunne sammenligne funnene med undersøkelser av kvinnens hjerne kort tid etter at hun døde i 2005.

Kvinnen hadde nemlig, allerede da hun var 82 år, sørget for å stille kroppen sin til disposisjon for vitenskapen post mortem. Men ettersom årene gikk, begynte hun å undre på om forskerne fortsatt mente kroppen hennes ville være til nytte for vitenskapen.

Så da hun rundet 111 år, tok hun kontakt. Svaret var det motsatte av hva hun hadde trodd; nettopp på grunn av den høye alderen var forskerne svært så interessert.

Kvinnen var på sin side veldig entusiastisk over å være et viktig bidrag til forskning, skriver Holstege og kolleger i studien.

Samme som hos 60-åringer

Bemerkelsesverdig nok viste undesøkelsene etter kvinnens død også at hun nesten ikke hadde innsnevringer på arterier noe sted i kroppen.

Antall hjerneceller var dessuten det samme som for friske personer på 60-80 år, ifølge forskernes undersøkelser.

Den nederlandske kvinnen døde for øvrig av magekreft.

Referanse: 

Wilfred F.A. den Dunnen, Wiebo H. Brouwer, Eveline Bijlard, Jeanine Kamphuis, Klaas van Linschoten, Ellie Eggens-Meijer, Gert Holstege. No disease in the brain of a 115-year-old woman. Neurobiology of Aging. doi:10.1016/j.neurobiolaging.2008.04.010