Måler varme i hjernen fra mobilstråling

Ny metode er demonstrert på kalvehjerne, men metoden kan utvikles videre for mennesker.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

I forsøket ble en kuhjerne utsatt for samme type radiobølger som en mobil sender ut. En MR-maskin laget et 3D-kart av oppvarmingen inne i hjernen. Øverst til høyre et MR-bilde som viser hvor temperaturmåleren og antennen er plassert. (Foto: David H. Gultekin og Lothar Moeller/PNAS)

MR-metoden

Magnetresonans-bilder lages ved at stoffet som skal undersøkes, utsettes for radiobølger i et kraftig magnetfelt.

Bølgene får atomkjernene til å svinge, og sende ut andre radiobølger.

Disse radiobølgene kan si noe om stoffet som undersøkes, blant annet temperaturen.

Radiobølgene fra MR-apparatet fører også til litt oppvarming.

Forskerne målte denne oppvarmingen av kalvehjernen først.

Dermed visste de hvor mye som måtte trekkes fra i forsøkene med antennen.

MR-maskinen sender ut radiobølger med lavere frekvenser enn mobilantennen.

Derfor kunne disse radiobølgene filtreres vekk, og forstyrret ikke radiobølgene fra mobilantennen.

(Kilder: Wikipedia, forskeren David H. Gultekin.)

Amerikanske forskere har laget et 3D-kart av varmen som stråling fra mobiltelefoner lager inne i kalvehjernen.

De brukte magnetresonans (MR) til undersøkelsene. Denne metoden gir de mest nøyaktige målingene, ifølge forskerne.

Kuhjerne på glass

Metoden kan i prinsippet brukes på levende hjerner, men forskerne hadde isteden lagt kalvehjernen inne i noe som ligner et syltetøyglass.

Grunnen er at de samtidig ville måle temperaturen direkte med sensorer, for å sjekke at MR-målingene virkelig stemte.

De gjorde også målinger der hjernen var erstattet med en vanngele. Resultatene ble omtrent like, men geleen laget noen problemer som gjorde målingene mer usikre.

Spesialantenne

Forskerne kunne ikke bruke en mobiltelefon i forsøkene. Et MR-apparat lager nemlig kraftige magnetfelt. En mobil ville blitt sugd inn i dette feltet, og trolig ødelagt.

Derfor måtte forskerne lage en spesiell antenne som kunne virke sammen med NMR-trommelen. Den antennen etterlignet en mobilantenne.

Forskerne David H. Gultekin og Lothar Moeller har målt varmen i hjernen som lages av strålingen fra en mobiltelefon. De har brukt en type magnetresonans-maskin og målt på en kuhjerne. Forskerne mener at metoden kan utvikles videre, slik at den også kan brukes på menneskehjerner. (Foto: (Figur: David H. Gultekin og Lothar Moeller/PNAS))

Effekten varierer

Mobiler lager varme på samme måte som mikrobølgeovner. Den tiltar kraftig når du holder mobilen mot hodet. Bruker du håndfri, avtar effekten raskt med avstanden.

Varmeeffekten  vurderes som mulig kreftfarlig av Verdens helseorganisasjon (WHO).

Derfor har både europeiske og amerikanske myndigheter satt lovlige maksverdier for hvor stor effekt mobilantennene kan stråle ut. De amerikanske verdiene er strengest.

Sendeeffekten fra telefonene varierer. Er du langt fra basestasjonen, vil mobilen gi på for å nå fram.

GSM-mobiler deler også på sendetida over samme radiokanal i basestasjonen. Det betyr at selv om de sender med høy effekt, så sender de bare i korte pulser når det er deres tur. Gjennomsnittet blir lavere.

Likevel kan krav om raskt bredbånd føre til at framtidas smartmobiler får høyere effekt, skriver forskerne i fagartikkelen, som publiseres i tidsskriftet Proceedings of The National Academy of Sciences (PNAS).

Kan utvikles videre

De ser likevel at det er forskjell på en kalvehjerne i et glass og en levende menneskehjerne.

En av forskjellene er at den levende hjernen har blodgjennomstrømning. Den frakter vekk noe av varmen, slik at varmen ikke hoper seg opp på ett sted.

Likevel mener forskerne at metoden kan utvikles videre, og tilpasses forsøk med mennesker. Slik vil myndighetene få bedre data når de skal vurdere strålingsfaren og bestemme maksgrensene.

Referanse:

David H. Gultekin og Lothar Moeller: NMR imaging of cell phone radiation absorption in brain tissue, Proceedings of The National Academy of Sciences, doi 10.1073/pnas.1205598109

Powered by Labrador CMS