Den svenske forskeren Anna Gislen ved Universitetet i Lund undersøkte undervannssynet hos de såkalte sjøsigøynerne, chao ley, som lever delvis nomadisk på havet fra India til Sumatra.

Gislens resultater må sees som nok et eksempel på kroppens bemerkelsesverdige evne til å tilpasse seg ulike leveforhold, dens evne til å strekke seg utover de normale biologiske begrensninger når det kreves.

Havnomader

Sjøsigøynerne har levd på og av havet i århundrer. De er glimrende dykkere, og en stor del av kostholdet består av muslinger, sjøpølser og annen sjømat som de beste i blant dem henter opp fra 20 til 30 meters dyp.

Det mest imponerende er at de tilsynelatende ser så godt under vann. Uten dykkebriller eller andre hjelpemidler klarer sjøsigøynernes barn å plukke ut selv de minste skjell og snegler - dyr som vanlige folk ikke ville ha klart å skille fra grus og sand.

Mennesket er et svært visuelt dyr. Vi ser utmerket på land, men som de fleste har erfart ved selvsyn, ikke på langt nær like godt under vann. En av årsakene til dette er et fenomen som kalles refraksjon, nemlig av lysstrålene bøyes når de passerer fra et stoff med en tetthet til et stoff med en annen tetthet.

Refraksjonen er viktig for synet, fordi et klart bilde av omgivelsene er avhengig av at de innkomne lysstrålene møtes nøyaktig på retina, bakerst på innsiden av øyeeplet. Øyet er konstruert for at dette skal skje når lyset bøyes fra luft og inn i det væskefylte øyet. Når lyset derimot skal bøyes fra et stoff med en annen tetthet enn luft, nemlig vann, oppstår det problemer - og det er derfor vi har vanskelig for å se klart når vi dykker uten dykkermaske.

Thailand

Anna Gislen dro til øyene Ko Surin, Ko Poda og Ko Phi Phi på vestkysten av Thailand, hvor chao ley-stammen Moken holder til. Her rekrutterte hun lokale barn og barn av europeiske turister, for å teste om sjøsigøynerne virkelig hadde et bedre undervannssyn.

Og det hadde de.

Mens ungene hadde like godt syn på land, fant hun at de innfødtes øyne hadde dobbelt så stor oppløsningsevne som de europeiske, straks man forflyttet seg under vannflaten.

Og hva i all verden er forklaringen?

Nettopp fordi sjøsigøynerne, som vi nevnte innledningsvis, har levd isolert på havet i århundrer - og ikke årtusener - er det nærliggende å slutte at det imponerende undervannssynet skyldes læring og ikke biologiske endringer. En ekte evolusjonær endring, en fysisk kroppslig og genetisk forskjell, ville kreve mange flere generasjoners isolasjon enn man antar i dette tilfellet, kanskje flere titusen år.

Kan læres

Vi snakker dermed antagelig heller om en tillært evne - et eksempel på kroppens og hjernens plastisitet, hvilke muligheter vi mennesker har til å forme oss etter omgivelsene.

Det er da også denne konklusjonen Gislen har trukket: Mens vi vanligvis utvider øyets pupiller under vann for å kompensere for det reduserte lyset, trekkes sjøsigøynernes pupiller seg sammen. Dermed endres refraksjonen mellom vann og øye - og synet blir skarpere.

Man skulle tro denne refleksen måtte være genetisk - men ifølge Washington Post, som melder denne historien, viser svenske studier at barn kan læres opp til å trekke sammen pupillene under vann - og dermed se, slik chao ley gjør.