Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Fra venstre: 3D-modeller av skallene til et sjimpansebarn, Taung-barnet (Australopithecus africanus) og et nyfødt menneske. Sjimpansen har mindre hjernevekst etter fødselen, og derfor lukker de myke skjøtene seg mellom benplatene i hjerneskallen seg raskt, i motsetning til hos Australopithecus og det moderne mennesket. (Foto: (Bilde: M. Ponce de León and Ch. Zollikofer, University of Zurich))
”World moves on a woman's hips”, synger Talking Heads i låta The Curve. Og størrelsen på kvinnens hofte har beveget verden slik vi forstår den – med vår hjerne.
Menneskenes store hjerne krever nemlig plass i fødselskanalen, åpningen i hofta.
Slik sett kan vi si at utviklinga av hjernen henger på hvordan hofta har utviklet seg. Nå har en gruppe tyske og amerikanske forskere studert en hjerneskalle fra et 2,5 millioner år gammelt apebarn.
Formen på skallen viser at hofta preget utviklingen av hodet tidligere enn hittil antatt.
Motsatte krav
Denne utviklingen er styrt av en grunnleggende motsetning: Den nyfødte hjernens krav til bred fødselskanal hos kvinnen, og kravene som oppreist gange stiller om en smalere fødselskanal.
Da de første menneskeapene reiste seg opp på to bein, måtte nemlig hofta tilpasse seg. Hoftebeinet ble bredere for å støtte ryggraden og hodet, mens setebeina og dermed fødselskanalen ble mindre.
Naturen prøvde å løse motsetningen ved å gi menneskekvinnen bredere hofter enn mannen. Den samme kjønnsforskjellen finnes ikke hos firbeinte aper.
Hjernekrymping
Men sexy kvinnehofter var ikke nok. Den store hjernen til nyfødte menneskebarn krevde enda mer plass. Og når ikke hoftene kunne utvides mer, grep naturen til mer drastiske virkemidler: hjernekrymping.
Når babyhodet presses gjennom fødselskanalen, er hodeskallen ennå delt opp i beinplater, adskilt av mykt bindevev. Disse platene kan presses innunder hverandre.
Slik blir hele skallen og hjernen deformert idet barnet presses ut til sitt første møte med den nervøst trippende pappa – og resten av verden.
Urgammelt barn
Taung-barnet (Australopithecus africanus), funnet i Sør-Afrika i 1924. Her er skallen rekonstruert som 3D-modell etter CT-scanning. (Foto: (Bilde: M. Ponce de León and Ch. Zollikofer, University of Zurich))
For 2,5 millioner år siden døde et apebarn på rundt 3 års alder i det som nå er Sør-Afrika. Fossilet av det lille førmennesket Australopithecus africanus ble funnet i en kalksteinsgruve i 1924.
Barnet ble døpt Taung etter funnstedet. Skallen til Taungbarnet var så godt bevart at en avstøpning av innsiden fortsatt viser formen til hjernen. Dette har gitt arbeid for hundrevis av forskere opp gjennom årene.
Samme myke skjøter
Men sprekkene mellom beinplatene i skallen er det få som har lagt merke til – fram til nå.
Annonse
Forskere fra University of Tallahassee i Florida og Universitetet i Zürich har nemlig funnet ut at det lille førmennesket hadde de samme myke skjøtene mellom skalleplatene som moderne menneskebarn.
Forskerteamet har også funnet den samme myke skjøten på andre fossiler av Australopithecus africanus og tidlige arter av vår egen slekt Homo.
Vokser videre
De mørkere områdene på skallen er de myke skjøtene mellom beinplatene. (Foto: (Figur: Gray's Anatomy, Wikimedia Commons))
Ikke bare fødselen er vanskelig for dyr med store hjerner. Hos mennesker vokser hjernen fortsatt kraftig etter fødselen, spesielt de fremre delene som blant annet tenker bevisst, planlegger og vurderer.
For å gi plass til denne veksten, må derfor skjøtene holde seg myke og utvide seg videre etter fødselen.
De tyske og amerikanske forskerne har altså nå funnet ut at hjernen til førmennesket Australopithecus africanus var så avansert at den stilte disse samme kravene til hjerneskallen.
